«Familien jeg har: heldig. Leiligheten jeg har: heldig. Jobben jeg har: heldig. Heldig, heldig, heldig. Ingenting burde få meg over ende. Likevel, når jeg først begynner å si noe, til et svar, så sitter der jeg og griner, voksne mannen.»
Slik tenker hovedpersonen i sluttnovellen i Geir Nummedals nyeste bok. Han later til å være én av oss, som stadig tar seg i å lengte utover det han har, til noe større, bedre, og dypere. Vi møter ham i det han sitter på bussen, før morgenrushet, beredt til å møte dagen med dens tette timeplan. Når en kvinnelig kollega spør ham hvordan det egentlig går, begynner han å grine og ender opp som sykemeldt, voksne mannen. Han rømmer til dynens univers, dette private fristed hvor man endelig er fri for samfunnets prestasjonskrav. Men han er ikke alene.
Hele teksten kan nemlig leses som en hyllest til den britiske rockelegenden David Bowie, som døde i januar. Den utbrente hovedpersonen tenker med Bowies diskografi, lytter seg gjennom albumene og finner trøst i musikken.
David Bowie blir hans livlege: «Og det absurd røde håret, lys blondt hår, som dyrket i rødbetsaft, kort og rett opp foran, lange fjoner i nakken. Hadde jeg noen gang fått sjansen, skulle jeg kysset mannen på disse coverne til leppene mine hadde vært klisne, røde, ømme».
Nummedal skriver om David Bowies fysiske forvandlinger, samtidig som hovedpersonen må finne opp seg selv på ny siden tilværelsen ikke lenger gir mening. Det er neppe annet enn tilfeldig at denne boken utkommer bare noen uker etter at Bowie gikk bort. Samtidig leser jeg den som et av årets beste hyllester til musikeren. Tempoet i teksten kontrasterer den manglende energien man vanligvis forbinder med den sykemeldte, og gjør at «Voksne mannen» til en av de sterkeste tekstene i samlingen. Men boken har også flere sterke noveller.
«Få barn» består av til sammen syv relativt korte noveller. De er nokså ulike i formen, flere av dem omhandler par som ønsker å bli gravide, eller som allerede er det og opplever å miste.
Novellen «Lombnes, Susanne» er eksempelvis en god skildring av gravides største skrekk, nemlig spontanaborten. Her viser Nummedal sine finesser for språklige detaljer. Novellen er på knappe tre sider og gjennom å beskrive de fysiske sidene ved et brått avbrutt svangerskap, kvalmen, blodet og smertene, får Nummedal innsiktsfullt frem tomheten og sorgen som følger et slikt uventet tap.
Jeg liker hvordan forfatteren henter frem den kvinnelige hovedkarakteren fra novellen, og lar henne opptre i en ny tekst seinere.
I «Livet i Venezia» trasker hun av gårde i den vakre turistfellen, venter på sin søster, og oppdager at hun er blitt gravid som følge av sex med en fremmed. Hun tenker tilbake på livet slik det ble beskrevet i den forrige novellen, og over hvor mye kampen for å få et barn kan destruere et forhold.
Nummedal er god på komposisjon, og på å kombinere sanselige beskrivelser fra kanalene i den italienske byen med tilbakeblikk.
Novelledebutanten behersker den kresne sjangeren til fulle. På sitt beste gir han fine og nyanserte fremstillinger av menneskelig sårbarhet.
Det er tempo og driv i tekstene, ikke bare der hvor David Bowie synger med.