«Mesterverk», «Enestående epos» og «Imponerende engasjerende». Kritikerne har nærmest overgått hverandre i å kaste superlativene etter Stavangers litterære wonderboy, Johan Harstad og hans nye 1100 sider lange mursteinsroman.
Det smerter selvsagt å være den som slukker lyset og demper den overstrømmende musikken av ros som siver ut fra anmelderkorpset samlede gettoblaster. Men hallo, denne romanen er da virkelig ikke så god.
Det er en helt straight fortelling om Max Hansen som utvandrer fra bydelen Forus, i det oljemarinerte Stavanger, til USA sammen med familien, og ikke minst hans flygerfar, hvis reiser verden over er et tilbakevendende tema. Den ukronologisk sammensatte teksten er delt inn i fire nummererte avdelinger, åpner og slutter i 2012 og er hovedsakelig fortalt i jeg-form.Den 35-årige teaterregissøren Max Hansen ønsker å fortelle sin og familiens historie før den forvitrer og blir borte. Sentralt i romanen står følgelig Max sitt arbeid i teateret, det refereres både til teaterhistorien og til samtidens filmer. I begynnelsen av boken oppleves namedroppingen av eksperimentelle skuespill fra 60-tallet som mer forstyrrende enn berikende.
En motor for hele beretningen er kjærlighetshistorien til Mischa, en syv år eldre kanadiask maler, som risikerer fengselsstraff ved å innlede et forhold til Max. Også vennskapet med den jevnaldrende Mordecai, skuespiller og jøde som blir hans kompanjong inn i teaterverdenen er behørig skildret.
Johan Harstad baker mye inn i denne romanen, barndomsskildring, eksillitteratur, heimstaddikting, kunst— og teaterhistorie, og Vietnamkrigen, ikke minst.
Krigen og Francis Ford Coppolas film «Apokalypse nå» er gjennomgående motiver i en roman som kobler seg opp mot USAs historie det siste halve århundret.
Romanen hever seg noen hakk etter 500 sider idet den myteomspunnende onkel Ove, nå Owen Larsen dukker opp. Den tidligere forsvunnede onkelen brøt med familiens sosialistiske ideologi, emigrerte til USA og tjenestegjorde i Vietnamkrigens sluttfase.
Parallelt med balladen om Max og Mischa, løper altså historien om Ove, og midtveis i romanen møtes slektningene på Manhattan. Den grenseløst ensomme Owen, med store musikalske ambisjoner, er kanskje historiens mest fascinerende skikkelse. At hans korte ekteskap er trått, etablerer Harstad raskt: «En overraskende varm jul. De blir gjensidig skuffet over gavene fra hverandre; de går tidlig til sengs.
Om natten sover de med vinduene åpne og hjertene lukket.«Likevel synes jeg ikke de to handlingstrådene kobles godt nok sammen til at det utgjør et tilstrekkelig bindverk i en så omfattende roman. Jeg savner mer risikable vendinger i fortellingen.
Den største svakheten ved romankolossen er at den blir en fortellermaskin hvor historien durer og går, men hvor leseren til slutt kveles av motoren. Man går ikke glipp av noe ved å hoppe over setninger, her er ingen subtile meningsforskyvninger.
Språket er teknisk godt, håndverket likeså, men jeg opplever det uten tilstrekkelig dybde. Harstad forteller alt, han viser ikke. Bruddet på dette enkle budet ødelegger alt for lesingen.