En ung mann ankommer Bergen utstyrt med en gitarkasse full av klær — og gitaren. Dette er utgangspunktet for Aksel Fugellis nyeste roman: «Tøffe tider for gentlemen». Hovedpersonen sviver rundt i byen på 90-tallet, tar seg tilfeldige jobber, faller for ulike kvinner og havner i sære situasjoner, som at han stjeler en pingvin og etter hvert adopterer et piggsvin. Mye av handlingen er lagt til nattetid på ulike, nå nedlagte, vannhull i Bergen. Strukturen er episodisk og handlingsdrevet.
- En styrke ved romanen er språket. Du skriver tidvis veldig treffsikkert, som om du skriver med innlagte punchlines: «Baren er akkurat som din egen stue, bortsett fra at ytterdøra alltid står åpen». Eller skildringen av den amorøse forbindelsen Wenche: «Wenche liker telefonintervjuer, de gir henne en følelse av å bidra til vitenskapen».
— Jeg tenker at de forskjellige karakterene bør snakke på hver sin måte. Jeg stjeler og snapper opp mye fra folk jeg kjenner, og tenker at det skal virke dokumentarisk. Personlig ser jeg for meg bestemte fyrer som er gode til å snakke muntlig og som er en fest å være sammen med, jeg har stor respekt for mennesker som er flinke til å snakke. Det er en egen kunstform som jeg prøver å etterligne i romanen.
- Dette særegne språket er med på å utvikle en tydelig fortellerstemme. Hvordan vil du selv beskrive hovedpersonen din?
— Han er uskikkelig i hjertet. Når han forteller sin historie har han ikke å så mye tålmodighet med alt som er vanlig og folk som sitter litt for godt i godstolene sine. Han er ikke en karakter som reflekterer grundig. Man kan nok kalle ham en slags anarkist med humor som våpen. Dette er en nittitallsroman som har ligget i skuffen lenge, og mentaliteten har forandret seg siden da, etter mitt inntrykk.
- Jeg liker romanen best når du nærmer deg den mer absurde komikken. Her er det flere kostelige episoder. For eksempel scenen hvor hovedpersonen er arbeidsledig, og som medlem i «Aktiv dagtid» - som skal gi arbeidssøkende en «meningsfull fritid» - må være med på fellesbading i Sentralbadet og ta armhevinger etterpå. Og da hovedpersonen - en mann i 20-årene - blir opptatt som medlem i bestemorens bridgelag på Betesda Hvilehjem. Hvorfor dyrker du ikke den komikken mer?
— Tilfeldighetene råder i denne romanen, slik de gjør i livet ellers. Ting bare skjer, det er sidespor hele veien, boken følger ikke noen mal for hvordan en roman bør bygges opp. Meningen er at historien skal ligne mer på det virkelige livet, og samtidig gi et skjevt blikk på systemet og alle representanter for det.
- Kvinneskildringene dine bør straks under lupen til Feministisk initiativ. De trekker ned. Jeg forstår ikke at det kan være så vanskelig for norske forfattere å skrive bedre sexscener. I denne boken er en av kvinnene for eksempel «en tobeint medisin mot impotens», og veien er kort til et «kjapt nummer på panseret». Avsnitt som dette trekker kraftig ned i min kvalitetsvurdering: «Vi elsket sidelengs, så jeg kunne se over skulderen hennes og høre henne i pedagogikk. Jeg måtte ha hoppet på magen hennes for å få brystvortene til å sprette ut. De eneste gangene vi hadde heit sex, var når Wenche hadde mensen. Da ble hun kåt og gal og ville banke i timesvis, mens eimen av jern la seg over leiligheten». Hva slags effekt ønsker du at disse sexscenene skal ha?
— Det kommer litt brått på at de skal være så dårlige. Det er stort sett mislykket og dårlig sex jeg skildrer.Jeg har ikke skrevet disse scenene for at leseren skal bli opphisset.Karakteren er sleivkjeftet hele veien, da er det ikke annet å forvente også når det gjelder det seksuelle. Han er ingen mannssjåvinist. Men han nekter å ta ting på alvor, og det rammer også sex og kjærlighet. Er det ikke da mest realistisk at han også er litt sleivkjeftet i sine beskrivelser av kvinner og sex? Det ville være merkelig om han skulle vokte ordene sine akkurat når han forteller om disse tingene. Jeg skulle ønske han kunne gjøre det, men det ville være feil.Dette er et konstant dilemma når du prøver å leve av å skrive, og vet at du er avhengig av at så mange som mulig skal like og kjøpe det du skriver. Men å velge bort potensielt upopulære sekvenser, er å være uærlig overfor romankunsten.
- Men selve skildringene av sex er det jo du som forfatter som skriver - du kan ikke legge all skyld på karakteren din?
— Der er jeg faktisk uenig. Hvis du lever deg dypt inn i den historien du beretter, bør det være karakterene der som styrer ordene, både de kloke og de mindre kloke, selv om du som forfatter kan være uenig i hvordan de snakker eller tenker.
- Romanen begynner og slutter med den samme setningen. Og som kritiker er jeg veldig usikker på om den har bevegd seg noen vei. Det er en negativ innvending. Hvordan forklarer du selv dette?
— Historien går over tre år. På en måte skjer det ekstremt mye, og på den andre siden ingenting. Hva blir stående igjen? - bortsett fra de små, morsomme og uviktige hendelsene? Har de en stor verdi eller ikke? Slike spørsmål ønsker jeg å stille. En alternativ tittel til boken var «En halsbrekkende reise til margen i den norske sårbarheten». Romanen er en hyllest til de som ikke vet hva de vil - og som ikke har en plan. Jeg forstår innvendingen din, men her er det en plan at det ikke skulle være en plan. Det er slik livet ofte er.