Marco Elsafadi ble for alvor landskjent da han vant «Mesternes mester» i 2014, men for bergensere flest er den tidligere basketspilleren og grunnleggeren av organisasjonen «New Page» et velkjent navn.
I boken gir journalist og forfatter Erik Fossen et nyansert portrett av en person som har klare ideer om hva som skal til for å gjøre verden til et bedre sted. Tenk positivt og bry deg om andre, lyder budskapet. Slikt kan fort høres ut som en klisjé fra ymse selvutviklingsbøker. I «Marco. Ildsjel og forbilde» fremstår det som kloke tanker, forankret i livserfaringer Elsafadi har gjort seg opp gjennom årene.
Elsafadis familie er opprinnelig fra Palestina, og flyktet til Tyskland da Marco var baby. I Berlin er det en postmann som tilfeldigvis oppdager at Marco og hans to eldre brødre kan spille fotball, og som frakter dem til og fra trening i årevis, uten andre motiver enn å ville hjelpe guttene.
I boken blir postmannens uselviske gjerning en illustrasjon på hvor lite som skal til for å endre andre menneskers liv.
Erik Fossen lar oss følge Elsafadi fra Tyskland og videre til Norge og Kragerø, og noe av det som gjør boken lettlest er den smidige og varierte fremstillingsformen. Hendelser fra Elsafadis barndom fortelles ved hjelp av litterære virkemidler, som bruk av en allvitende forteller. Fossen opptrer selv i teksten som journalist på jakt etter fortidens postmann.Fortellinger om ulike hendelser veksler med intervjuer der Elsafadi ofte utdyper hva han har lært av ulike erfaringer. Spesielt inntrykk gjør historiene om faren Taysir, både fordi boken beskriver nøkternt hvordan det er å vokse opp med en voldelig far, men også fordi Marco ikke fremstår som bitter, men viser raushet i forståelsen av faren.
Oppførselen er produkt av kultur, tradisjon og en måte en tidligere geriljasoldat har lært å løse problemer på.
Vi følger Marco gjennom barndom og ungdom til suksessrik idrettsmann, der et konfliktfylt forhold til treneren David Swann spøker i kulissene.
I boken er det idrettsmessige nedtonet i forhold til Elsafadis arbeid med vanskeligstilt ungdom i organisasjonen «New Page». Her balanserer Fossen hårfint mellom å bli noe promoterende for organisasjonen, og å redegjøre for organisasjonens arbeid.
«New Page» ble lagt ned i 2014, og Elsafadi retter krass kritikk mot det å sette barnevernstiltak ut på anbud uten å kvalitetskontrollere tilbyderne.
Marco Elsafadi blir spurt om sitt forhold til islam, og erklærer seg som personlig troende. Troen blir også forankret i en barndomsopplevelse, nærmere bestemt en drøm Elsafadi hadde som femåring, og som blir styrende for hans livsvalg.
Forfatteren trenger ikke være djevelens advokat, men boken hadde nok tjent på en viss distanse til Elsafadis enkle tro på sin Gud og sine drømmer.
Men først og fremst er dette en bok med et klokkeklart budskap; å gjøre noe godt for andre kan faktisk endre liv.