En av hovedpersonene i «Kepler62»-serien er bare et par tastetrykk unna. På YouTube ser Marie (14) på deg gjennom videodagboken sin og sier: «I’m chosen to a secret mission. Why me?»
Den påkostede markedsføringen signaliserer at serien er skrevet først og fremst for å tjene penger. Verken den tilhørende bloggen eller facebooksiden tyder på at «Kepler62» har ambisjoner ut over å underholde. Så lenge de samarbeidende forfatterne og illustratøren henvender seg til barn og unge, kan de likevel anerkjennes for å skape leselyst.
Bergensforfatter Bjørn Sortland har igjen funnet seg spennende samarbeidspartnere, denne gangen i et land vi oversetter altfor lite fra. Finske Timo Parvela er kun kjent i Norge for høytlesningsbøkene om Ella, mens Pasi Pitkänen er en av illustratørene bak dataspillet Angry Birds. Forfatterne har likevel ikke jobbet tettere enn at de har skrevet hver sin av totalt seks planlagte titler. At «Invitasjonen» og «Nedtelling» dessuten skal kunne leses i tilfeldig rekkefølge, borger ikke for kvalitet. Slik blir det derimot enklere for forfatterne å markedsføre serien på hver sin kant gjennom hver sin bok. Samarbeidet over landegrensene sikrer bøkene dobbelt så stort marked.Men flere hoder sikrer også et rikere tilfang av ideer. Ifølge Parvelas «Invitasjonen» har jorden bikket 10 milliarder innbyggere, mennesket har vært på Mars og et diktatur styrer hele kloden under mottoet «Regjeringen er din venn». Sortland gjør det dystre fremtidsscenarioet gjenkjennelig: «Vi er for mange, været for dårlig, folk har kriget for mye, bakteriene er for resistente. Det er ikke topp stemning.»
Under fattige kår klarer to finske brødre å runde det nye dataspillet «Kepler62». I Norge klarer den «griserike» datteren til en våpenhandler det samme. Belønningen er plass på Area 51, en superhemmelig base under Nevada-ørkenen. Herfra planlegger «noen» å sende en gjeng ungdommer ut for å befolke planeten Kepler62f (som faktisk fins).
Ingrediensene appellerer til de leseleie: dataspill med direkte effekt på livet ditt, manipulerende voksne, folk med programmerte hjerner, romvesener og utsikter til en romferd. Dessverre sporer jeg også noen irriterende uoverensstemmelser. Forfatterne er for eksempel ikke enige om hvor mange ganger spillerne av «Kepler62» kan prøve på nytt.
Pitkänens illustrasjoner sørger likevel for å forene historiene i et felles univers med en frisk blanding av sci-fi, skittenrealisme og dataspillgrafikk. Helsidesbilder setter stemningen mens spenstige perspektiv forsterker spenningen.
Men i bøker som sårt trenger all troverdighet de kan få, er det neppe klokt å karikere hovedpersonene såpass at det er vanskelig å ta dem på alvor. Tenåringene ser barnslige ut. Slike glipp retter oppmerksomheten mot hvor kommersielt bøkene er innrettet. Sortland legger ut så mange mystiske tråder at det grenser til forvirring. Slutten er provoserende nok plassert midt i dramatikken.
Jo da, det virker. Jeg må bare innrømme lengselen etter å finne ut hvordan det går videre.