Tolv år er gått siden Liv Køltzow ga ut sin forrige roman, «Det avbrutte bildet», som ble innstilt til Brageprisen. Årsaken til pausen er at hun i 2002 fikk diagnosen Parkinsons sykdom. I hennes nye roman fremstilles en slående lik historie.
«Melding til alle reisende» forteller om Kaja Baumgarten, en noenogseksti år gammel forfatter fra Oslo som blir diagnostisert med samme sykdom. I takt med at kroppen svekkes, tiltar en skrivesperre hos Kaja. Hun søker seg til et rehabiliteringssenter, der hun møter Vegard Vinsnes, en mann som hun etter hvert bestemmer seg for å gjøre til sin muse, og kanskje også sin frelser.
Romanen er delt i to, men ulikt slik en kanskje skulle tro, er det ikke sykdommen som utgjør vendepunktet, men møtet med Vegard. Dermed får romanen en uventet taktskifte i dens andre del, i og med at femtiåringen Vegard her blir objektet romanen bygges rundt, med sine cowboyklær, sin forkjærlighet for sprit, for svensktoppen og nittenåringer, og som, ifølge Kajas svært skeptiske venner, ser ut som Fremskrittspartiet.
Sykdommen er likevel allstedsværende, og forut for dette får vi flere hint om at Kajas valg om å henge ved Vegard kan ha opprinnelse i de endringene kroppen og hjernen gjennomgår i og med sykdommen og medisineringen.Hun blir kronisk seksuelt tent, får svekket dømmekraft og sterkt nedsatt motorikk. Dette påvirker både hånden og hjernens rekkevidde, upraktisk nok for en forfatter: «Kaja var inspirert! Tankerekkene fór gjennom hodet som et opptog, den ene etter den andre, men ble straks motarbeidet av den ufullstendige metabolismen i hjernens motoriske områder, plutselig crashet energien, dopaminlageret var tomt (...)»
At fortelleren Kaja er syk og under påvirkning av medisiner, tilfører et aspekt av spennende tvetydighet til romanen: Hvor pålitelig er hun egentlig som forteller oppi det hele? Tilnærmingen hennes til Vegard synes i stadig økende grad å være preget av fornektelse. Dette kommer til komisk uttrykk i en scene der hun, en tidligere Brahms-spillende pianist, ser på Vegard som sin forbundsfelle i smaksdommer: «Vegard og hun hadde felles en avsky for Vivaldi. Hos Vegard gjaldt uviljen all klassisk musikk (...)»
Det føles unektelig som at besettelsen av den usjarmerende Vegard, er Kajas forsøk på å finne et enklere, mer forståelig uttrykk for krisen sykdommen fører med seg. Når hennes egen kropp bryter sammen, søker hun bort fra den intellektuelle sfæren og mot den klart kroppslige Vegard.
Bokens andre halvdel er derfor i stor grad underlagt hans verden. Og med den skarpe, men kjærlige harselasen over sydenturisme og harrykultur som finnes her, er det nesten så en befinner seg innpå trash-filmens domene, slik det fremstår for eksempel hos den norske regissøren Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.
Kajas fornektende syn på egen situasjon gir Vegard fritt spillerom til å la sine dårlige sider blomstre, og denne sørgelige utviklingen skildres energisk og tidvis hysterisk morsomt. Et eksempel er da Kaja innser at planen om en kjærlighetsferie til Venezia kanskje heller må legges til Gran Canaria: «Hun kjente Venezia ut og inn, dessuten, og var ikke sikker på om det var det rette stedet for å oppfylle Vegards drøm, som han hadde utdypet i en ny sms: I Venezia kan vi drekke og pule hele natten. «
Køltzow skriver med snert , og gjennom lange, drivende setninger trer Kajas historie frem. Vinsnes utgjør som nevnt en stor del av denne historien, men likevel forblir han en nokså karikert karakter, slik han presenteres gjennom den forelskede forfatterens blikk.
Selv om kjærlighetshistorien mellom de to ligger i forgrunnen, føler man likevel det trykkende nærværet til sykdommen. Et allerede levd liv har avfødt et ønske om endring, og kan stå som forklaring på Kajas plutselige omvending: «Dette var altså mitt mål! Jeg ville ha levd på en helt annen måte hvis jeg hadde visst det, men det gjorde jeg ikke. «
Også skildringene av Kaja føles noe mangelfulle, i den forstand at leseren aldri blir helt fortrolig med henne, men holdes på trygg avstand. Det er nærmest som en innskutt tanke at vi lærer om det som trolig er blant hennes største tap — at adoptivdatteren i voksen alder har valgt bort sine foreldre til fordel for sin biologiske far. Etter noen setninger konkluderes denne fortellingen med et «Hun snakket aldri om det».
Kanskje mer enn noe viser det at selv i en så intens og energisk prosa som Køltzows, er det verdt å lete etter mening i det usagte.
Les også:
Les også: