Den som har opplevd Kim Friele i full utfoldelse vil nok tenke at raseriet er hennes fremste karaktertrekk. Temperamentet blir ikke underslått i det bildet Ola Henmo tegner av henne, men han konkluderer med at størst av alt, større enn sinnet og staheten, er kjærligheten.
Boken heter «Kampene». Tittelen er en presis oppsummering av Kim Frieles liv. Men den åpner og slutter med en tett, delvis sentimental og delvis ubehagelig realistisk skildring av et kjærlighetsforhold i siste fase. Den ene, Wenche Lowzow, plages av tiltakende demens, er stomioperert og sterkt pleietrengende. Ved sengen sitter Kim Friele. Hun er omsorgsfull pleier, hengiven kjæreste og brølende vokter. Heldig den som har en slik følgesvenn opp den siste bakken. Likevel er det ikke det private, men det politiske, som gjør boken god og viktig. «Kampene» er et journalistisk portrett, ikke en grundig biografi. Selv om Ola Henmo gir god plass til folk Kim Friele har tråkket på, og lar hennes allierte i homokampen si at det ligger mange lik i veikanten etter henne, er han hele tiden på hennes side når hun furet, sammenbitt svinger pisken over landet. Man merker hvem som har hovedrollen og hvem som bare er røster i koret.
Grepet er ikke særlig problematisk i et prosjekt som dette, men noen ganger virker det som om fortellingens prima donna også har overtatt pennen. Det er ikke fullt så uproblematisk. Når Henmo slår fast at hun ble mobbet ut av Det Norske Forbundet av 48, eller at hun meldte seg ut av kirken i protest mot dens hjerterå undertrykking av homofile og lesbiske, er det vanskelig å se hva som er Friele og hva som er Henmo.
Men kjøper man først premisset for boken, at Kim Frieles liv og den norske homokampen er ett, er det mye å glede seg over — og forskrekkes av - i fortellingen om den hyperaktive jentungen fra det bergenske borgerskap som nesten egenhendig løftet de homofile fra pissoarenes mørke til Kongens bord.
Hennes standpunkt var enkelt og radikalt: Det er ingen forskjell. Derfor var hun aldri henfallen til kompromisser. Siden det ikke er noen forskjell på heterofil og homofil kjærlighet, trenger vi ingen mellomstadier av aksept. Hun bestred selve politikkens natur, og skaffet seg derfor fiender på alle kanter, også innad i homobevegelsen. Men hun vant. Kim Friele har på mange måter stått urokkelig stille mens opinionen og lovene har beveget seg mot hennes ståsted.
«Kampene» er en guidet tur gjennom et samfunn som er nært, men virker fjernt. Den vekker til live pinlige standpunkt i alt fra AKP til Høyre, og varmer opp igjen Frieles rasende angrep på Fritt Ord da de ga Nina Karin Monsen samme heder som henne.
Henmo har sans for de frekke replikkene, enten Friele sier at hun trodde masturbasjon var en selskapsdans, eller kaller DNF 48 for De klamme henders klubb. Men han lytter også til sårheten hennes over å bli skjøvet til side, samtidig som han ser at hun - som så mange andre gründere - ikke forstår når tiden er kommet for å tre til side. Det er disse øyeblikkene av kritisk distanse boken skulle hatt flere av for å bli riktig god.