Litteraturhistorien er full av menn som, frivillig eller ufrivillig, forlater sivilisasjonen for å dyrke eneboerlivet. Jeg tenker på Robinson Crusoe, på filosofen Henry Thoreau og for å bruke et nyere eksempel, Erlend Loes karakter Doppler som tar farvel med en moderne og materialistisk tilværelse, og går for et liv som evig offline, fjernt fra kjernefamilien og flatskjermen på Oslo vest.
Men også unge forfattere kan skrive om det samme temaet. Ida Hegazi Høyer, av Morgenbladet kåret til en av de ti beste norske forfatterne under 35 år, har i den nye romanen «Fortellinger om øde» gitt seg i kast med en mann, til og med. Om tannlegen og legen Carlo Ritter heter det i åpningen av romanen: «Han var lei av storbylivet, tettheten og støyen, alle de intetbringende prosjektene menneskene hadde tatt fatt på. Han var lei av ansamlinger, lei av å drikke portvin på kafé hver søndag, lei av å diskutere politikk, lei av å måtte ha meninger om kulturelle begivenheter, lei av gatenettet, lei av tankesettet, lei av Europa, kort sagt lei av det meste som kunne minne om moderne samfunnsutvikling, denne evinnelige fremgangen.»
Tannlegen går til det radikale skritt å trekke alle sine tenner, og utstyrt med det viktigste, tobakk, pipe, kikkert og vannflaske emigrerer han fra et urbant liv i mellomkrigs-Europa til en tilsynelatende øde øy i Stillehavet. Han oppdager ganske raskt at det uregjerlige terrenget utgjør et skremmende hjemsted, og for å bøte på ensomheten skriver han sminkede rapporter ut til storsamfunnet. Eremitten hadde tenkt å leve i et liv i ensom pakt med naturen på Galápagosøyene, men rapportene gjør ham berømt, og han får etter hvert selskap av ekteparet Marie og Heinzel, og senere en baronesse. Da må menneskene kjempe med og mot hverandre.
Tematisk kan romanen minne om både klassikere som «Mørkets hjerte» og «Fluenes herre». Isolasjonen blir ikke slik legen Ritter hadde forestilt seg, han slåss ikke bare mot naturen, men også mot sin egen ensomhet. Men også fellesskapet er turbulent: Menneskene klarer seg ikke uten hverandre, men i fellesskapet kan de ende med å slå hverandre i hjel.
Slik sett er det en universell problemstilling forfatteren utforsker. Hvordan er det menneskelig samkvem når det er overlatt til seg selv — når det bare er primære behov som matauk og seksuelt begjær tilbake? Og slik Doppler etter hvert trekkes tilbake til villastrøket på Nordberg, mens han samtidig finner menneskesignalene dypt forstyrrende, står også legen Ritter i en problematisk spagat mellom valgt isolasjon og fellesskapet.
Det er et originalt prosjekt Høyer har gitt seg i kast med denne gang. Og for dem som synes det lyder sprøtt, kan det nevnes at romanen har et dokumentarisk forelegg. I 1929 flyttet den tyske legen og tannlegen Friedrich Ritter til en øy i Galapagos-klyngen. Etter hvert kom blant andre en baronesse og et ektepar til øyen. Det ender galt, folk forsvinner og dør, uten at omverdenen helt kommer til bunns i hva som faktisk har foregått.
Å skildre mennesker som henfaller til barbari, krever sin kvinne. Likevel opplever jeg ikke at lesningen blir lidenskapelig. Årsaken ligger trolig i språket. Høyer skriver tidvis litt konservativ prosa som for å mime den historiske tiden handlingen er lagt til, før hun vipper over i det pompøse som i setninger som dette: «For hvert skrik gikk noe i stykker, og det som ble ødelagt var skriket selv.»
Stilbruddene svekker beretningen - for selv om det står om liv og død i romanen, holder ikke fortellerstemmen selv dette trøkket oppe.