De siste årene har forfatter Jon Michelet dedisert sin forfattergjerning til å skrive de neglisjerte krigsseilernes historie gjennom fire tykke bind. Bøkene har blitt en kassasuksess for forlaget Oktober, og denne boken er allerede trykket i 37.500 eksemplarer.Dessverre blir det ikke stor litteratur selv om tematikken er viktig.
I fjerde bind av sjøfartsserien skildrer Michelet andre verdenskrig frem til D-dagen i Normandie. Ved åpningen av romanen møter vi gjennomgangsfiguren Halvor Skramstad i New York, som blant mye annet har overlevd to torpederinger og en minesprengning. Skogsmatrosen lengter etter sin irske kjæreste Muriel, og mønstrer på «Kronprins Olav», som etter sigende skal til England. Men han blir lurt, og tungt lastet med jagerfly og panservogner seiler skipet mot Gibraltar. Vi følger ham og hans kolleger samtidig som vi holdes orientert om det som skjer i den store krigen andre steder: I Nord-Afrika, ved Guadalcanal, i Stalingrad og i Norge.
Det hersker ikke tvil om at Michelet har lagt ned en betydelig mengde research i arbeidet med alle disse bindene. I forordet navngis ni avdøde krigsseilere som alle har vært samtalepartnere, og i etterordet skriver han om tre dagbøker fra radiotelegrafisten John Gunnar Jansen, som ble Michelets øyevitne.
For meg er forordet mer gripende enn resten av den 700 sider lange romanen. Og kanskje er vi her ved kjernen av problemet. Forfatteren har begravet seg i fakta og forelegg, og makter ikke å skape stor litteratur av dokumentarlitteraturen han har lest. Boken er overlesset med fakta, dialoger og beskrivelser, men jeg kommer ikke tett nok innpå karakterene til at romanen blir medrivende eller spennende. Når det er så tettpakket med informasjon, blir det liten plass til leseren. Det blir omtrent en like stor leseropplevelse som å lese telefonkatalogen på sengenkanten.
I tillegg kantrer romanen fordi språket er så lite bearbeidet og nyansert. Michelet har fått kjeft for sine kvinneskildringer tidligere, og i fjerde bind er det lite som har skjedd med skildringen av det annet kjønn: «Hun er vanligvis søt og skikkelig sørlandsk smørblid, den bollekinnede, rødmussede madammen fra Lista. Men når hun kommer for å innkassere leia, er hun som en ildspydende drage.«
Og den følgende sexscenen hadde vel knapt passert desken i Cupido: «Molly lar forkleet falle. Hun lar skjørtet falle, og vrikker av seg trusa. Hun holder opp melonene så Halvor skal kjenne på dem, og han gjør det han gjør det, han kan ikke annet. Hun knepper opp smekken hans og griper tak rundt agurken som stikker ut.» Det er greit nok at Michelet var sjømann i unge år, men etter nøyaktig 40 år som forfatter, bør han skrive bedre sexskildringer enn en pubertal fjortis på tentamensdagen.
Et kvalitetsforlag som Oktober bør også ha redaktører som foredler erfarne forfattere bedre — og ikke bare melker en salgsuksess.