Den italienskfødte romanforfatteren,psevdonymet Elena Ferrante, fikk sitt internasjonale gjennombrudd med det første bindet av en serie på fire romaner, «Mi briljante venninne», som kom på norsk tidligere i år.
Nå foreligger bind to i denne «Napoli-kvartetten» — «Historia om det nye namnet» - som er minst like god som sin forgjenger. Oversettelsen til Kristin Sørsdal er upåklagelig, og fanger stemningen i den italienske originalen på en overbevisende måte.
Bøkenes persongalleri er gigantisk i forhold til romaner flest. Her følger vi utvalgte familier fra en hel bydel - i årevis.
Noe av det som gjør bøkene til stor romankunst er at Ferrante makter å blåse liv i hver enkelt av de femti (!) karakterene, de trer tydelig frem med sine særegne evner, lyter og laster.
I bøkenes besettende mylder av mennesker og hendelser utspiller selve livet seg i all sin glede og gru. Fremfor alt handler det om frihet og tvang.
«Historia om det nye namnet» tar opp tråden der «Mi briljante venninne» slutter, nemlig i bryllupet til Lila og Stefano. Vi følger mange av de samme menneskene som i bind én, og fortsatt er det Elena, bokens jeg-forteller, og Lila, den briljante venninnen, som står i sentrum for begivenhetene.
Nå er de blitt ungdommer, og det er et lite lystig bilde av fremtiden som risses opp. Vi befinner oss i Napoli på begynnelsen av 60-tallet, en tid hvor det verken finnes p-piller eller Statens lånekasse. Jenter gifter seg og blir gravide med menn som slår.
Fortellingen om Lilas ekteskap gir et innblikk i en brutal virkelighet som Ferrante makter å gjøre troverdig uten for store fakter. Både kvinner og menn synes fanget i et forutbestemt livsløp, styrt av tradisjoner og konvensjoner.
Heldigvis finnes det håp om et annet liv i boken, representert ved Elena. Hun fortsetter med utdannelsen sin, godt hjulpet av ulike bipersoner med tro på hennes evner.
Sakte, men sikkert kommer Elena seg vekk fra Napoli, og over til universitetet i Pisa. Hun foretar en typisk klassereise, hvis kvaler og mindreverdighetskomplekser trer tydelig frem. I enkelte partier virker det kanskje litt påtatt med hennes manglende «kulturelle kapital», men er helt sikkert gjenkjennelig for bygdefolk som er kommet til byen.
Det aller fineste partiet i boken er fortellingen fra øyen Ischia, hvor dramatiske forbindelser gradvis utvikler seg blant de unge i sol- og sommervarmen. Her fortettes alt som gjør Napoli-kvartetten så god; at mennesker ikke er roboter, men impulsive vesener som gjør sine valg ut fra sjalusi, forelskelse, kjærlighet, og begjær, og alt annet som overskrider såkalt sunn fornuft.
Elena Ferrante har skapt noen uforutsigelige, sprell levende typer i et romanunivers som minner om livet selv. Elena og Lila fremstår som to komplementære krefter, gjensidig avhengig av hverandre, men som har vanskelig for å holde sammen. Tilsynelatende er det Elena som er bokens hovedperson, likevel er det Lila som tiltrekker seg mest oppmerksomhet.
Disse egenartede bøkene fortjener den enorme suksessen de har blitt til del.