Husker du Alice? Hun som følger etter kaninen med vestlommen gjennom et hull i bakken, og som faller hundrevis av meter ned gjennom jorden til en ny verden åpenbarer seg. Der blir hun kjent med en rekke merkverdige typer, filosofiske kålmarker som røyker pipe, tyranniske spillkort-dronninger, påskeharer og gale hattemakere i uendelige teselskap. Kort sagt, i matematikkprofessor Lewis Carolls udødelige barnebokklassiker er verden snudd på hodet. Det litterære universet her opererer under en helt egen logikk, en slags hypervirkelighet.
Nøyaktig 150 år seinere, i Inger Bråtveits roman «Alice A4», hensettes vi også til en form for drømmeaktig landskap. I begynnelsen av boken møter vi tenåringen Alice og søsteren på et tivoli, men Lewis Carrolls teselskap er erstattet med moderne virkelighetseffekter, den kalde drikken braincooler og pannebånd med Pepsi Max. Det er en verden av sukkerspinn, av karuseller og tekopper i evig bevegelse, og en spåkone som kan se inn i fremtiden og gir Alice bud om at hun skal få en kanin.
Les også:
Tivoliet er en fruktbar scenografi for den som vil skildre en tilværelse på siden av samfunnet. Tenk bare på omreisende, små tivolier med sin eim av popkorn og smeltet sukker, de blinkende lysene og sin flyktighet. For barnets blikk representerer tivoliet en slags eventyraktig virkelighet, for den voksne en kanskje mer vulgær geskjeft med billige gleder som pakkes ned neste dag.
I Bråtveits univers tegnes tivoliet også opp med et snev av skrekkvisjon: «Me vart snudd opp ned, og eg såg at blekksprutarmane likna på greinene som vaks under huset vårt, gjennom betongen, som ein gong kom til å slå veggen mellom romma våre opp.» Kaninen, eller lokkemiddelet i Bråtveits roman, kommer i form av en mann. Han tar med Alice på episke bilturer, og tar henne vekk fra arbeiderklassevirkeligheten i en blokkleilighet sammen med søsteren og en kronisk kjederøykende fabrikkarbeidermor. De to kjører i et landskap av motorveier, kjøpesentre og fabrikker. På vei mot hva? Et slags Wonderland, kanskje. Kjærligheten er drivkraften, lengselen bort er bensinen.
Les også:
For Alice er dette en fluktrute. Ironien blir tydelig når romanens partners in crime strander på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Natt etter natt blir Alice med på biltur, hun lar seg lokke av den voksne mannens begjær, men kjærligheten er i ubalanse og ulovlig, den ligner overgrepet. De kan kjøre på endeløse bilturer, men det er samtidig et tapt paradis her. Alices tenåringsdrømmer og ønsker om romantisk kjærlighet forvrenges, det finnes ingen motorvei ut av det kjedelige livet i forstaden. Tivoliet stenger og bilturene vil en gang ta slutt. Særlig i sluttscenen blir det tydelig at romanen kan leses kulturkritisk der kvinnen fremstår som objekt for mannens blikk.
Inger Bråtveit er en av samtidslitteraturens sterkeste stilister, og «Alice A4» er intet unntak. Mest av alt ligner de korte kapitlene mer drømmeaktige sekvenser og poetiske stillbilder, alt sett gjennom Alices tilbakeskuende blikk.
Les også:
Referansene til Lewis Carrolls eventyrland er mange, og finnes på flere nivå i teksten. Tåresjøen i kapittel to i Carrols fortelling, blir et viktig og gjentakende motiv hos Bråtveit, men hos henne i langt større grad fremstilt som et symbolsk sentrum og en farlig kraft. Språket er assosiativt og rikt. Som i forrige roman, «Siss og Unn», som var en litterær samtale med Tarjei Vesaas' «Isslottet», er det en berikelse at Bråtveit eksperimenterer med litteraturens klassikere.
Hvorfor strander dette moderne Wonderland likevel? Bråtveit etablerer et godt og teatralsk romanunivers, det er symboltungt og billedrikt, men fortellingen fremstår ikke like fascinerende som scenografien. Jeg lar meg ikke rive med av den Lolita-aktige fortellingen om den unge kvinnen og mannen. En av årsakene kan være fortellerperspektivet hvor bokens Alice stadig henvender seg til et du. «Kan du i det minste sjå på meg? Nei. Ikkje slik. Du ser på meg som ein tjuv.» En slik fortellerform kan bli anmassende i lengden, og virke ekskluderende på leseren. Beretningen blir endimensjonal.
Kanskje er forfatteren for opptatt av å skrive Alice ut fra en klassisk overgriper og offer-kategori slik at tematikken blir overtydelig: «Eg vart med av eigen fri vilje. Eg var jenta som berre ynskte meg vekk, til eg brått stod der i ein lang korridor.»
Svakhetene i rammefortellingen gjør at denne leseren dessverre ikke lar seg falle ned i fortellingens eget kaninhull og blir med på premissene om at alt kan skje.