«Notater skal verken beundres eller kritiseres. De skal være et privat laboratorium, et sted der vi er fullstendig frie til å eksperimentere uten tanke på hva andre måtte mene, men også uten behov for stadige «tilbakemeldinger«», skrev professor Toril Moi nylig i et essay i Morgenbladet, hvor hun hyller notatkunsten.
Hun beskriver også hvordan forfatteren Vladimir Nabokov skrev sine romaner på kartotekkort, redigerte og stokket om på rekkefølgen — til han til sist satt igjen med en roman. Etter sigende skal forfatter Merethe Lindstrøm ha gjort noe lignende i arbeidet med denne boken, hun laget selvbiografiske notater underveis - og til slutt fuget hun det hele sammen til en bok. Spørsmålet er bare om disse notatene nettopp burde forblitt i forfatterens eget private laboratorium.
Les også:
I romanen «Fra vinterarkivene» er det forfatterens eget liv som blir til litteratur. Vi møter paret Merethe og Mats, hvis sårbare samliv kompliseres av at han er rusmisbruker og bipolar. Samtidig skildres også Merethes oppvekst på gjenkjennelige stier på Slettebakken i Bergen. Også her er beskrivelsen av en hjemløshet i verden sentral. Lindstrøm beskriver det å flytte fra adresse til adresse, et motiv som også kan leses mer eksistensielt; som å aldri finne indre ro, men hele tiden være fylt av et mørke og en rastløshet.Også moren til Mats og faren til Merete er figurer i boken og beskrives som skjøre individer. Forfatteren skildrer et nærmest genetisk mørke som hun også synes å se hos datteren: «Selvhatet, blir det gitt videre, skal det bli deres nå, som en utluftet madrass der man ikke får sovet, man klarer aldri helt å få den unna, altfor myk og hard på samme tid, flekkete slitt, det sitter noe i den, en stank av det brukte og ferdige, men det er den eneste man har, man holder fast på den, får ikke søvn, kan ikke kaste den ut av huset».
Les også:
Avsnittet er et godt eksempel på hvordan Lindstrøm skaper gode litterære bilder som speiler indre disharmoni. Styrken i boken blir også hvordan Lindstrøm skriver frem en kjærlighet som kan romme også det ynkelige, det desperate, det vonde. Vi har vel alle godt av litt hverdagsrealisme som kan korrigere våre kjærlighetsidealer fra kostymedramaer som Downton Abbey.
Samtidig lider denne romanen av mangel på redigering. I sum oppleves boken som en rekke halvferdige historier, fragmenter og tekstbrokker uten en tydelig fortelling. Jeg-fortelleren skriver, går tur, og betrakter samlivet med en misbruker, og hun ser tilbake i brokker. Svakheten ved den fragmenterte og notataktige stilen er at nedtegnelsene lett kan bli interne og dermed ikke kommuniserer med leseren. Eksempelvis innledes en passasje slik: «Arbeidene til Jens. Det er dybde, men jeg ser ikke det tunge i dem, ingenting av dem som plaget ham.» Hvem er Jens? Hva slags arbeider? Jeg vet at dette er en roman, og ikke en lærebok, men jeg får absolutt ingen bilder i hodet av denne type innadvendte kapittelinnganger.
Les også:
Forlaget har markedsført boken som en «akutt og dypt personlig roman» på omslaget. Det er i beste fall villedende reklame. Kanskje er det dypt personlig for forfatteren, men det er ikke slik at selvbiografiske aspektet automatisk skaper sterk nok nerve i fortellingen til at det «personlige» også oppleves personlig og nært for leseren.
Kan hende ligger svaret også i språket. Lindstrøm har lange setninger med en mengde innskudd. Prosaen virker kontrollert og neddempet selv om det er alvorlige hendelser som blir skildret. Den lavmælte formen bidrar også til å dysse ned innholdet og gjøre det mindre gripende for leseren. Skulle denne boken blitt god og relevant, ville jeg ønske meg et råere språk som bedre kunne speile den ufiltrerte tematikken om hvordan livet og samlivet også kan være vanskelig og faktisk fullt av gørr.