I den nye romanen vever Roy Jacobsen videre på sin storslagne krønike over kystfolkets neglisjerte historie, det som ser ut til å bli en trilogi. I den forrige romanen, «De usynlige», fulgte vi den vesle jenten Ingrid og hennes familie på fiskebruket Barrøy på Helgelandskysten i årene 1913-1928.Nå er det krig. Året er 1944-45. Øyen er avfolket, familien og folket på Barrøy spredt for alle vinder. Ingrid (35) er fortsatt hovedpersonen i historien om dette kystproletariatet som «sto han av på øyan» i pakt med og på trass av naturkreftene. Krigen tvang Ingrid til fastlandet og der har hun jobbet på fiskemottaket noen år. En vintermorgen skuffer hun prammen tom for snø, laster om bord varer og koffert, og ror strake veien hjem til fiskebruket i havgapet.
Husene står like tomme som da de ble forlatt, fyrlykten de knuste da krigen var et faktum, er fortsatt mørk. Her slår den kloke og nevenyttige Ingrid seg til alene, men det viser seg etter hvert at det er flere enn henne på øyen. I et thrillerinspirert scenario driver rester av døde menn i land, havørnene fråtser i lik, men på låven finner hun en som så vidt lever.
Uten store fakter veves en av de største skipsforlisene under andre verdenskrig sammen med Ingrids liv på Barrøy. Det store dramaet og det lille: Den 27. november 1944 senket britiske jagerfly og stupbombere transportskipet «Rigel» utenfor Sandnessjøen.
Kanskje mer enn 2500 mennesker omkom, de fleste russiske, polske og serbiske krigsfanger og slavearbeidere, og tyske desertører.
Ingrid pleier den unge russiske krigsfangen på låven tilbake til livet og til et kjærlighetsforhold som er like kontant som det er vakkert skildret; «hun reiste seg og tok ham i den bandasjerte hånden og leide ham ut i gangen og opp trappene og inn på Nordsalen og lå sammen med ham for resten av livet.»
Dramaet rundt Ingrid og den russiske gutten blir en viktig del av romanen som har en allvitende fortellerstemme og veksler mellom Ingrids nåtid og tilbakeblikk. Hva skjedde da den nazistvennlige lensmannen kom til øyen?
Ingrid våkner på sykehus og prøver å huske hva som skjedde før hun ble sendt sørover stuet sammen med evakuerte finnmarkinger fra en utbrent landsdel. Spenningen stiger i takt med den voksende magen hennes.
Arbeidet for det daglige brød er viet stor plass også i denne romanen. I detaljerte beskrivelser av det å flekke fisk og gane sild viser forfatteren oss et liv som nå er en saga blott, fiskerbøndenes kår har fått liten plass i historiebøkene. Roy Jacobsen skriver, på en måte programmatisk: «Gud har ikke så stor kjærlighet for menneskene på kysten som han har for dem i innlandet og i byene; i lange perioder glemmer han dem helt, og de glemmer ham []»
Som voksen er Ingrid til tider hakket for tøff. Hun samler familien igjen, og tar med evakuerte finnmarkinger og flyktninger på kjøpet. «Itte no knussel», synes å være hennes motto, eller forfatterens bunnplanke for karakteren hennes. Noen steder bikker dramaet over i det melodramatiske: «Det er en svær fødsel, brutal, men kortvarig. Ingrid gjør som Barbro har sagt og står på kne mellom toftene.»
Det er likevel lett å tilgi både melodrama og at Ingrids karakterskildring svekkes i mylderet av karakterer på den etter hvert folksomme Barrøy. I «Hvitt hav» er livet skildret både vakkert og brutalt.