Diktning og død

Tittelen på Gaute Heivolls nye novellesamling baserer seg på et sitat av Franz Kafka, om at litteraturen må være øksen til det frosne ishavet i oss. I tråd med dette fremstår Heivolls noveller som bidrag til en slags lære om diktningen selv, da de alle står som mer eller mindre tydelige kommentarer til hva litteraturen kan eller bør være, og hva det vil si å skrive.Et sitat av Raymond Carver åpner samlingen, et lite dikt som han skrev like før han døde av kreft som femtiåring: «And did you get what / you wanted from this life, even so? / I did. / And what did you want? / To call myself beloved, to feel myself / beloved on the earth.»

Spørsmålet om hva en kan si en har oppnådd og hva en etterlater seg etter sin død, ligger som en hovedtematikk samlingen gjennom. Farens død er et motiv som går igjen, som også i Heivolls tidligere verker. Men her blir døden en drivkraft for litteraturen, slik det kommer ganske klart frem i «Min fars historie»: Da faren min ikke klarte å spy mer, begynte jeg å skrive.

I en annen novelle — «Brev til min morder», som også er basert på virkelige hendelser - blir døden, og frykten for å dø, en kreativ katalysator for hovedpersonen, som er en forfatter med skrivesperre.

Litteraturens evne til å udødeliggjøre sitt objekt, er en litterær konvensjon som grenser til en klisjé. Like fullt føyer denne tematikken seg fint rundt Heivolls fortellinger fra sitt eget hjemsted, der forfedrenes bygd på en måte blir levende igjen.

Heivoll maner frem disse forskjellige tidsbildene gjennom stilsikker bruk av form og språk. Noen historie­linjer lider imidlertid under formel­aktige elementer, som i nevnte «Min fars historie», der farens reise fra tømrer til poet, fra by til bygd, fra kropp til sjel, føles klisjépreget og overtydelig. Tidvis føles også noen formuleringer upassende pompøse, som fortellerens skildring av hoved­personen i samlingens første novelle: «Man kom i tanker om et uhyrlig insekt som vraltet av gårde uten vinger, en tordivel, eller en fallen Guds engel.»

Men mye av Heivolls symbolikk føles også gjennomført og meningsbærende. I en snedig novelle oppdager fortelleren at hendene til oldemoren, som var garver, ligger bevart etter åtti år i jorden, for­modentlig preservert av lang tids arbeid med garvesyre. Historien sitter i hendene, og hendene er forfatterens redskap - og slik peker Heivoll til sin egen litterære praksis, hvor historiske og biografiske elementer bringes sammen i en litterær omskrivning.

Samlingens siste novelle, «Den tyske soldaten», er kanskje den sterkeste, og forener de tematiske trådene på en fin måte i historien om fortellerens besteforeldre og hvordan de en vinternatt under krigen finner uventet frelse i en tysk soldat. Her kommer Heivolls talent godt frem: følsom innlevelse i ulike menneskeskjebner­ - skrevet ut i en balansert gang mellom sentrallyriske begrep som «døden» og «tiden» og «litteraturen» - og den fortellermessige friskheten som glimter til når Heivoll er på sitt beste.