«Det finnes spytt i blokkfløyten her også, men det hører med i mitt orkester». Denne setningen er med i forordet som innleder Lars Saabye Christensens herlige nye roman «Magnet». Det er fortelleren Amber som har ordet, og det har han titt og ofte i denne kolossen av en roman.
Rammefortellingen er rimelig enkel: litteraturstudenten Jokum Jokumsen møter kunsthistorikerstudenten Synne Sager som bor i nabohybelen på Kringsjå i Oslo. De forelsker seg og flytter etter hvert til San Fransisco. Hun tar doktograd på stilleben og han blir berømt fotograf med både kontroversielle og selvbiografiske prosjekter. På den ene siden er romanen er kjærlighetsfortelling om et broket og forpint par. Det blir hele tiden gjentatt at Jokum gifter seg over sin rang, og Synne er kvinnen som er manager for sin mann. Samtidig byr romanen også på et portrett over fire tiår ved å skildre hovedpersonens livsløp. Romanen starter på Blindern på det radikale 1970-tallet og ender på 2000-tallet mens terrorangrepet i New York ryster en hel verden og Jokum gjør suksess på Høstutstillingen i Oslo.
Det er flere grunner til at «Magnet» er en vellykket roman som kommer til å ruve som et høydepunkt i Christensens forfatterskap. Forfatteren som har bygget sin karriere på å skildre outrerte karakterer og skakke familier med tydelige kroppslige skavanker, er i denne romanen på sitt mest originale. Jeg liker leken med fortellerinstanser, hvordan Christensens lar forfatteren i boken overta kontrollen og bryte inn med sidesprang, leksikalske oppramsinger.
Romanen er også en samtale med annen kanonisert litteratur. Ikke bare leser Jokum Jokumsen «Prosessen» på pensum i litteraturvitenskap — han får også besøk av to mystiske «hjelpere», absurde karakterer som bidrar til å dra fortellingen ut av en klassisk realistisk ramme. Fortellingen er elegant komponert med lag på lag av nivåer og inngangsportaler. Det gjør leseropplevelsen ekstra rik.
Dessuten byr romanen på interessant tankegods. Hovedfigurens arbeid som fotograf går tett på eget liv med prosjekter som «Stillborn» som skildrer familiens egen tragedie. Christensen problematiserer i romanen grensen mellom kunst og retten til privalivets fred. For mens tiårene går, korrumperer skillet mellom offentlig og privatsfære, den private sfæren utradres - og det hele ses gjennom Jokums kameralinse. Tydeligst blir dette formidlet når en nær relasjons dødsleie blir fotografert - utstilt og kuratert. På en spissfindig måte kommenterer Christensens på denne måten vår tids liv i et utstillingsvindu på sosiale medier, lenge før Facebook og Instagram.
Ofte er det slik at romaner enten forteller godt eller byr på språklig raffinement. Jeg opplever at Christensen her får til begge deler. Romanen er full av sitatvennlige passasjer som er elegant formulert og klokt tenkt. Språklige pussigheter og klisjenære og sorgmuntre ordspill er tonet ned. Tilbake sitter stor skrivekunst.
Det er sjelden jeg leser en mursteinsroman så full av livsvisdom, språklig skjønnhet og som samtidig evner å overraske leseren med uvante vendinger. Det er verdt å forsake både samliv, sultne barn og oppvasken for å fordype seg i denne vakre romanen.