— Kjære Kaj og Ib. Jeg har noen innvendinger til boken av Kim Leine hvor dere er hovedpersoner. Kan vi snakke om det?
Ib og Kaj: - Nuvel, dette høres ut som en artig gimmick, og vi er lutter øre. Hva er problemet, bokanmelder?
Bokanmelder: - Jo, altså, boken handler om dere to, som er tvillingbrødre. Dere avbryter studiene noen måneder i 1918, for å slåss i den finske borgerkrigen. Deretter følger vi dere frem til 1944, hvor dere er aktive i den danske motstandsbevegelsen. Mitt problem er at jeg ikke forstår hva boken vil. Jeg synes den mangler en klar struktur. Og da spør jeg: Er det en bok som skildrer to tvillinger som er demoralisert av krig?
Ib og Kaj: - Det spørs hva du mener en roman skal være. At vi fremstår som kåte lystmordere stemmer nok, men vi hører på den arrogante tonen din at du slett ikke har forstått dybden i hvem vi er og hvilke krefter vi symboliserer.
Bokanmelder: - Vel, la meg gjette. Jeg gjetter at du, Kaj symboliserer drifter som har med eros og liv å gjøre, mens du, Ib, representerer drifter mot død. De mange skildringene av samleier med kvinner for Kajs del, og om Ib som dreper både på arbeid og i fritiden, har sammenheng med Freud og lystprinsippet. Lystene har kontroll i «Avgrunnen». Har jeg rett?
Ib og Kaj: - Nå forenkler du saker og ting. Ingen av oss er uten følelser og omsorg for våre medmennesker. Ib her, han vil jo beskytte lillebroren sin, og Kaj stifter familier stadig vekk og produserer barn han er oppriktig glad i. Dessuten vet du godt at vi begge bryr oss om vår stadig mer senile far. Det blir feil å si at vi bare representerer flyktige lyster.
Bokanmelder: - Vel, i mine øyne blir Ib en endimensjonal massemorder med et flatt følelsesliv. Og disse drapene hvor han samler trofeer er jo som klippet ut av en amerikansk psykothriller. Det er helt greit for meg at en roman forsøker å skildre mennesker styrt av indre krefter utenfor fornuft og moral. Men jeg synes romanen dreier seg altfor mye om dere to, og at den mangler fremdrift og en form for utvikling.
Ib og Kaj: - Men hør her, skal ikke dere bokanmeldere lese boken på bokens premisser? Du har åpenbart ikke forstått hva dette dreier seg om. Hvorfor tror du den heter «Avgrunnen» for eksempel? Hvorfor tror du kapitlene innledes med sitater fra Johannes Åpenbaring? Hørt om Nietzsche? At Gud er død? Hvis du tenker deg om, så skjønner du at boken skildrer et ugudelig univers hinsides godt og ondt. Dessuten har du sikkert lagt merke til at vi nå og da er usikre på hvem som er hvem av oss. Ingenting er stabilt i «Avgrunnen». Og å komme her og forlange at en roman skal ha klar og logisk oppbygning med dybdepsykologiske portretter, er å forlange en annen roman enn den du har lest. Hva med heller å nyte teksten uten å kreve en forklaring på alt mulig?
Bokanmelder: - Det høres unektelig fint ut, det dere sier. Jeg liker de sanselige skildringene i boken. Spesielt partiene fra den finske borgerkrigen er gode i kraft av sin detaljrikdom. Skildringen av hvordan dere driver motstandskamp i København er derimot rotete og overflatisk med masse navn jeg ikke klarer å holde rede på.
Ib og Kaj: Ja, ja, bokanmelder. Du får spørre deg selv om det er boken eller deg selv det er noe i veien med. Vi for vår del vet svaret.