Den politiske venstresiden forbindes med arbeiderbevegelsen, som oppsto i en tid med store klassemotsetninger og hvor kampånden var stor.
Når det bergensbaserte tidsskriftet «Røys» tematiserer klasse, så det derimot i en noe resignert form. Her er lite «Fremover, kamerater!» å spore, og få visjoner (= ingen forslag til ny samfunnsorden). I stedet møter man en tafatt og snusfornuftig tilnærming til «klasse» som begrep.
Sosiolog og forsker Isak Lekve har skrevet en god fagartikkel om forskjeller og likheter mellom teoretikere som Marx, Weber og Bourdieu, for deretter å helle kaldt vann i blodet på dem som håper på en ny klasse-vår.
Lekve skriver at verden er mer mangfoldig enn noensinne. Å skape interessefellesskap motivert ut fra egeninteresse er tingen for vår tid. Det viltvoksende New Public Management i offentlig sektor kan muligens mobilisere massene, skriver Lekve, men uten å reflektere over hvor monsterblandingen av markedstenkning og kontroll har sitt politiske opphav.
Ingen av artiklene i «Røyst» er visjonære, men på venstresiden kan de kunsten å drive selvpisking.
Warsan Ismail, tidligere asylsøker, stiller seg kritisk til måten staten behandler asylsøkere, og foreslår at man faktisk forsøker å kartlegge hva folk kan når de kommer til landet.
Kristina Onarheim og Andrea Melberg skriver om papirløse flyktninger, og hvordan politiske direktiver hindrer leger i å utføre yrket sitt, nemlig yte tilstrekkelig hjelp til syke mennesker. Disse artiklene får forhåpentlig venstresiden til å reflektere over hvilke menneskesyn de legger til grunn for sin politikk.
Når det gjelder skolepolitikk har Ida Torkjellsdatter enda mer pisking av staten å by på. Hun viser til forskning som peker på at det fremfor alt er gutter fra arbeiderklassen som dropper ut av skolen.
Torkjellsdatter skriver videre at tettere oppfølging av elevene (!) er riktig medisin mot frafall. Ikke mindre teori på yrkesfag, eller andre tiltak på kollektivt og overordnet strukturelt nivå.
De som interesserer seg for klassetematikk i dag kjenner begrepet «prekariat», som definerer den voksende mengden av midlertidig ansatte som en ny samfunnsklasse.
Jon Bals anmelder Guy Standings bok «Prekariatet» i dette nummeret, men i en overraskende amper tone. Standings hypotese er at politikere har gjort knefall for kapitalkrefter og markedstenkning. Det pågår en uthuling av velferdsstaten og borgernes rettigheter. Standings medisin mot ondet er universell borgerlønn, noe Bals finner latterlig.
Jeg har lest Standings bok (og vært involvert i den norske oversettelsen). Der «Røyst» fremstår som selvpiskende og gammelmodig, byr «Prekariatet» faktisk både på: «Fremover, kamerater!» og forslag til en ny samfunnsorden.
Det er synd redaksjonen ikke har latt seg inspirere til mer vågemot.