Den nye «Vinduet»-redaktøren Preben Jordal har allerede fått mye pepper for sitt rykende ferske nummer av tidsskriftet. Det har falt både forfattere, som Tomas Espedal, og kritikere tungt for brystet at store deler av nummeret er dedisert en av Europas største filosofer, østerrikske Friedrich Nietzsche.
Senest forrige uke talte Dagsavisen-anmelder Gerd Elin Stava Sandve opp andelen menn i nummeret, og beskrev det hele som noe nær en tragedie: «Vinduet«s nye redaktør bruker sitt første nummer til atter å dra frem en horde døde, hvite, for lengst kanoniserte menn.
Det vitner om et tragisk snevert litteratursyn. Strengt tatt vitner det mer om en overflatisk form for litteraturkritikk fra hennes side. Vi er tross alt utdannet lesere, ikke tellekorps fra NHH. Det er andre sider ved denne utgaven av «Vinduet» som er langt mer meningsfulle å diskutere.
For det er flere oppturer i Jordals nye blekke. Forfatter Einar Økland har skrevet en helt fantastisk fin, trist og humoristisk tekst om sin venn Georg Johannesen. Her får vi et nytt innblikk i Johannesens liv, hans biografi og ikke minst hans egenrådige og hardtslående tenkemåte.
Teksten er svært velskrevet og rørende. Det fungerer særlig fordi Økland setter seg selv på spill og forteller oss alle noe om hva et vennskap kan være. Ikke minst får teksten frem Øklands karakteristiske skrivemåte: «Når to vener er saman, er det to utsider og innsider som møtest, og det når alle desse fire har kontakt med kvarandre, at vennskap kan oppstå og utvikle seg. Korleis? Ved repetisjonar. Ved å møtast på ny og oppleve gleda ved det. «
En annen favoritt i dette nummeret er Inger Merete Hobbelstads tekst om John Lahrs nye biografi om dramatikeren Tennessee Williams. Hun skriver engasjerende og elegant om hvordan forfatterens eget liv kunne speiles i karakterene og «Glassmenasjeriet» han produserte for scenen.
Og ikke minst makter hun å gjøre dramatikken hans om til et universelt anliggende. Hun skriver om hvordan vi i våre egne liv kan kjenne på at lengsler og idealer forblir ubesvarte, og om hvordan menneskelig begjær leder oss inn på destruktive stier. I skuespillene, i dramatikerens liv og for de fleste av oss. Hobbelstad har skrevet en formidlende tekst fordi den er så inviterende, så lite avhengig av å smykke seg med teoretiske haleheng, og så fint foredlet. Mer av dette!
Mitt problem med dette «Vinduet»-nummeret er riktignok den utskjelte Nietzsche-bolken, men ikke fordi Jordal har valgt å vie oppmerksomhet til en viktig filosof hvis samlede verker mellom 2007 og 2013 ble utgitt på norsk. Hvorfor skulle man ikke kunne diskutere klassikerne?
Min innvending er snarere at flere av dem ikke formidler kunnskapen godt og forfriskende nok, men snarere står som parodier på akademisk tåkeprat.
Personlig faller jeg ut i avsnitt som dette: «Min diskussion af kunstens konstitutionelle kan-ikke bygger imidlertid først og fremmest på den tyske æstetikteoretiker Christoph Menke, som for nylig har beskrevet desubjektivseringen i den æstetiske erfaring som en depragmatisering, og det vil sige som en oppløsning af menneskenes ( eller musenes) ufejlbarlige praktiske kunnen. (…).«
Jeg er av den overbevisning at selv den mest kompliserte tanke kan og bør formidles i et klart språk. Særlig i et tidsskrift som sist jeg sjekket ikke var forbeholdt en eksklusiv åndselite.
Videre vil jeg gi honnør til Jordal for også å trekke frem nye stemmer, som relativt unge Jenny Moi Vindegg ( f. 1989) som skriver godt om Øyvind Rimbereids lyrikk. Midtveis i teksten skriver hun om hvordan et Rimbereid-dikt nærmest får det til å knyte seg i magen.
Denne formen for kroppslig kritikk kunne godt brukes i flere av de tyngre tekstene. Det er nemlig et paradoks at det er langt lettere å lese den oversatte Nietszhe-teksten Homers konkurranse enn de teoribefengte forsøkene på å forstå ham.