Helvete er de andre, skrev Jean Paul Sartre i teaterstykket «For lukkede dører». Og det er kanskje ingen overdrivelse, for er det ikke gjerne gjennom blikket til de rundt oss vi skaper vårt eget selvbilde, vår egen identitetsfølelse?Denne tematikken er gjennomgående i Kristian Hæggernes’ debut som romanforfatter, «Fettere og kusiner». Romanens hovedperson er tjueseks år gamle Njål, som har avbrutt studiene og bor i kjelleren til foreldrene på Flaktveit, hvor han jobber på en bensinstasjon. Handlingen strekker seg over noen dager i Njåls liv der han reflekterer rundt oppveksten sin og hvordan relasjonene hans til de rundt ham, venner og familie, har påvirket livssituasjonen hans.
Slik tittelen antyder, består mye av Njåls omgangskrets av hans fettere og kusiner — fire i alt, på hver sin side av familien - og selvbildet hans synes å formes ut ifra disse slektsforbindelsene, og likhetene og forskjellene som blir tydelige mellom disse og ham selv. Rollen han spiller i denne konstellasjonen er han bevisst på fra starten: Når han møter opp på middagsselskaper vet han at han som vanlig i slike sammenhenger ville tilbringe det meste av kvelden vandrende rundt i tomrommene mellom andres samtaler.
Romanen bærer preg av at hovedpersonen er en person med lite fore, i den forstand at handlingen preges av repetisjoner og tidvis kan føles litt begivenhetsløst. Samtidig føles dette tilsiktet, i likhet med hvordan de mange, litt barnslig lydende betraktningene hans, rundt klassisk musikk, science fiction-litteratur eller Star Trek-repriser, er der fordi de vitner om en person som heller enn å ville se virkeligheten i øynene, velger å dykke inn i et fiksjonsunivers.
I likhet med bøkene til en viss selvutleverende norsk forfatter, er flere av disse betraktningene på detaljnivå, og hovedpersonen har et overanalyserende blikk som bunner ut i mye bekymring og skam, men det føles likevel aldri som at den eksistensielle krisen er særlig nær.
Av alle bøkene og filmene som finnes om unge voksne som ikke vet hva de vil med livet sitt, er det sjeldent de takler problemstillingen med en så stor ro som det her gjøres.
Da Njål treffer igjen en gammel klassekamerat, gruer han seg til å måtte fortelle ham hva han har gjort siden sist, men tenker samtidig det pinligste med å fortelle om dette, er at han egentlig er ganske fornøyd med situasjonen. Det kan virke som at det verste for Njål er de andres blikk på ham, og at han egentlig har akseptert at han aldri vil få det de rundt ham har, og derfor går med på et liv som ukysset og barnløs, hvor alle hans romantiske tanker kretser rundt heterofile gutter han aldri kan få.
Men aksept er ikke det samme som resignasjon, og ved å la det hvile en tvetydighet i hovedpersonens tilnærming til sin egen situasjon, oppstår det en fin nerve i romanen som gjør at det tragiske aldri langt borte, tross dens lette og humoristiske stemning