Endelig er det noen som tar et tak for lettlestbøker på nynorsk! Samlaget har kalt sin nye satsing på lettlestbøker for Leseland, og i navnet ligger det en digital plattform og en kategorisering av gamle og nye titler, siktet inn mot barn som så vidt har begynt å lese. Til nå er det presentert 12 nye titler fordelt på fire ulike lesenivå, og antallet er ventet å øke.
Mens bokmålslesere har hatt muligheten til å velge og vrake fra et ganske mangfoldig utvalg lettleste bøker for barn, har utvalget på nynorsk stort sett begrenset seg til noen få enkeltutgivelser og en og annen fotballserie.Damm har en mye brukt nynorsk-lettlestserie i skolen, fra før sammenslåingen med Cappelen. Alle som mestrer lesekunsten på et eller annet nivå bør få oppleve gode og ulike tekster uansett målform, spesielt er dette viktig for de yngste leserne.Tre av titlene er nye og skrevet av norske forfattere, ellers er resten oversettelser fra engelsk, tysk og dansk. På det laveste lesenivået utmerker Anna Folkestads «Tanntrøbbel» seg som en av de mest interessante tekstene. Den handler om en vimsete bestemor med tannverk. Illustrasjonene og teksten forsterker og utvider historien på en måte som gjør den gøyal å lese også for en voksen leser. Barn og voksne vil kjenne seg igjen i historien, samtidig som mye er snudd på hodet.
I Folkestads lekende tanntrøbbeltekst er det en usikkerhet til stede i fortellingen som gjør at den engasjerer leseren. Det kan vi ikke si om alle bøkene i Leseland-serien. Russell Punter og David Semples «Den krokete mannen» er en annen bok fra lesenivå 1, men den blir et eksempel på en tekst som blir for repetitiv og med et noe meningsløst poeng. Boken minner mer om en leseferdighetsøvelse over bokstaven K og tilbyr lite annet.
For å bli karakterisert som lettlest er det en del uformelle krav bøkene må innfri. Tekstene skal være enkle å avkode og å forstå; setningene må da være korte og ha god flyt, og ordene ikke være for lange eller ha vanskelige bokstavgrupperinger. I tillegg bør tekststrukturen være oversiktlig og perspektivendringer som forflytning i tid og sted bør komme tydelig frem.
I dette lyset fungerer bøkene. De fleste oversettelsene er det Hanne Dale og Ole Skogseide fra Språkfolk som står for. Språklig er gjennomføringen stødig og enkel. Vanskelige ord er som oftest markert i teksten.
Oftest fungerer illustrasjonene som visuell pause i lesingen, i mindre grad har de en fortellende eller utvidende funksjon på oppslagene. De har som hovedoppgave å støtte teksten, men som sammensatt teksttype skuffer bøkene litt når dramatiske situasjoner i fortellingene blir tonet ned av rolige og harmløse illustrasjoner. Barnelitteratur, og spesielt lettlestbøker, har et stort ansvar for å tilby gode leseopplevelser som kan inspirere til videre lesing. Det betyr at bøkene må oppleves som interessante og engasjere de unge leserne gjennom handling og språk. «Epleslang» av Vegard Markhus lover mye med en lærerskikkelse med ideer på kanten av loven. Kanskje er Lærar-Knut en fremtidig barnefavoritt? Da er det synd at ungene fremstår som anonyme i fortellingen.
Bøkene inneholder konkrete problem som trenger konkrete løsninger av typen «dragen er ikke ond, han har bare tannverk» og «superheltene har ingen oppdrag, derfor kjeder de seg». Fortellingene prøver å balansere spenning og komikk, noe som gjør at selv det alvorligste problemet tidlig blir avvæpnet. I den grad leseren skal identifisere seg med barneheltene i fortellingene tilbyr serien lite variasjon når det småfrekke og selvgode barnet dominerer i bok etter bok.
Helten og heltinnen innehar stor utforskertrang, og det er i det hele tatt et romantisk barndomsbilde som kommer til syne i bøkene. Det understrekes ved at to av bøkene handler om et barn som temmer en drage. Ellers er forbildene vitenskapsmenn, superhelter, fotballstjerner og en cowboy.
Ett unntak fra standardiserte formler finnes det foreløpig blant titlene: For hovedpersonen i «Frida F» går det galt for det uskikkelige barnet når Frida F bytter plass med porselensdukken hun fikk i gave av moren «fordi ho likna det snille barnet ho så inderleg ønskte seg». Fortellingen av danskene Karrebæk og Dickmeiss er et strålende eksempel på at lettlest ikke trenger å bety fravær av kompleksitet.
For at lettlestbøkene skal innfri må tekstene fungere språklig. Like viktig er det at de stimulerer leselysten, og det er ikke slik at litteratur og pedagogikk alltid går hånd i hånd. Likevel klarer Samlaget å tilby en variert katalog med lettlestbøker på nynorsk, og det skal være mulig å finne bøker som kan engasjere de fleste barn her. Det er imidlertid litt for stor variasjon i kvalitet i titlene som er gitt ut til nå.