Si hva du vil om Margaret Thatcher, men uten henne, ingen «House of Cards». Boken, som først BBC-adapsjonen og nå Netflix-serien bygger på, ble unnfanget i kjølvannet av den britiske valgkampen i 1987. De konservative vant, men seieren var av den pyrrhiske sorten. De interne gnisningene var påtakelige, og da taleskriver og stabssjef Michael Dobbs ble innkalt til Thatchers kontorværelse, skjønte han hvor det bar. Som han sa da han besøkte Nordiske Mediedager i Bergen for to år siden: «Når hun grep etter håndvesken for å fiske opp et eller annet, visste du at slaget var tapt. «
Dobbs svarte på forsmedelsen ved å begynne på sitt store «faen ta deg» eller F (uck) U-prosjekt: en romantrilogi, nærmest skrevet i affekt, om innpiskeren med de megetsigende initialene: Francis Urquhart (amerikanisert til Frank Underwood i Netflix-versjonen).
Men åtte år ved Maggies side hadde også gjort ham mottakelig for Jernkvinnens mer forsonlige sider, for «beistets vakre ansikt». «House of Cards» er preget av den samme ambivalensen: et portrett av en politisk speilsal forfatteren både elsker å hate og hater å elske. En tvetydig analogi over maktens korrupsjon og utemmede ærgjerrighet, der fabelens løfte om en moralsk lærepenge i den andre enden uteblir fullstendig. Eller som Dobbs selv sier: «Du tar det som skjer i politikken og vanner det ut til det virker troverdig».
Dette er kanskje forklaringen på «House of Cards»-suksessen. Den kjæler med forestillingen om politikk som ryggesløst renkespill og legitimerer leserens politikerforakt, samtidig som den henvender seg til mennesker som elsker politikk og drømmer om en virkelighet slik den fremstilles i «West Wing«og «Borgen».
Trilogiens første del, nå i kompetent norsk oversettelse, ble sluppet i 1989. Likevel fungerer den påfallende godt fremdeles; deler av mediekritikken er riktignok noe utdatert, men den store trusselen i øst (Sovjet/Russland) klinger plutselig bedre enn på lange tider. Dertil handler jo dette først og fremst om dynamikken i triangelet politikk, media — per og menneskenes hjerter forandres som kjent aldeles intet i alle dager.
Dette er bokens radikale påminnelse. Til tross for maktinstitusjonenes kvelende rammer og seiglivede prosedyrer er det til syvende og sist mennesker som befolker disse setene.
Lesere som har sett Netflix-serien, vil kunne finne stor glede i små variasjoner og kulturelle oversettelser. Hovedpersonens utenforskap har for eksempel fått en helt annen valør. I Netflix-serien er han en liberaler fra South Carolina; i boken treffer vi en skotsk aristokrat med mer konservative tilbøyeligheter.
Og til felles har de at de er nesten like kynisk beregnende som utenriksministeren i romanen, kalt Patrick Woolton: «Jeg kan ikke engang kysse kona god morgen uten å lure på hva hensikten med det er. «
Sesong tre av «House of Cards» slippes på Netflix 27. februar.