— Jeg grep inn, sa politimester Geir Gudmundsen til BT sist mandag. Så elastisk er ikke det norske språk at dette på noe vis kan betraktes som en sannferdig fremstilling. Hadde Geir Gudmundsen grepet inn da han burde, ville Monikas Sviglinskajas død langt tidligere blitt etterforsket som mulig drap, og Robin Schaefer ville ikke skrevet bok om hvor iskaldt det kjennes å være varsler i Hordalandspolitiet.
Riksadvokatens granskningsgruppe kaller det et tankekors at den første som reagerte på avgjørelsen om å henlegge saken som intet straffbart forhold, var en person som ikke hadde deltatt i etterforskningen. Det tankekorset skal bli tungt å bære, ikke minst når innholdet i boken «Monika-saken. Min historie - fra drapsetterforsker til varsler» blir kjent. Boken, som utgis i dag, river bort den siste fliken av politimesterens troverdighet i denne saken.
Da politibetjent (nå politioverbetjent) Robin Schaefer oppdaget hvor svak etterforskningen hadde vært, og varslet sine overordnede om at de kunne ha oversett et barnedrap, grep ikke Geir Gudmundsen inn. Han gjorde det stikk motsatte: Han støttet den som hadde gjort feil, og tillot at den som oppdaget feilen ble dyttet ut i kulden. Under hans ledelse ble varslerens notater fjernet fra saksmappen. Kripos fikk ikke se dem, bistandsadvokaten til Monikas mor fikk ikke se dem, Spesialenheten fikk ikke se dem. Først da tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen på oppdrag fra bistandsadvokat Stig Nilsen, bekreftet Schaefers funn, grep politimester Gudmundsen inn. Det teller ikke. En av de mest avslørende scenene i dagboken utspiller seg på Hotel Norge i november i fjor. Schaefer var innkalt til møte med en representant for Politidirektoratet og en organisasjonspsykolog. To politijurister hadde varslet om kritikkverdige forhold ved påtaleseksjonen i Hordaland politidistrikt, blant annet om trakassering av Schaefer.
I året som var gått siden han laget notatet om svakhetene ved etterforskningen, hadde Schaefer brukt sine politiferdigheter til å unngå formelle feil som kunne brukes i en personalsak. Han var redd for at han var overvåket og arrangerte møter med BTs journalist Christian Nicolaisen i avisens garasje, på hotellrom utenfor byen og på hytten. Han beveget seg taktisk gjennom byen for at ingen skulle se at han møtte forlagsfolkene eller bistandsadvokaten, han lånte andres telefoner for ikke å bli sporet eller avlyttet. Manus til boken var kryptert og pc-en gjemt. Nå var han skeptisk til hensikten med dette møtet, og bestemte seg for å gjøre lydopptak.
Utskriften viser hvordan representanten for Politidirektoratet og psykologen, som begge arbeidet for politimesteren, forsøkte å få Schaefer til å avstå fra en formell varslingssak. Selv etter at en mann var fengslet, siktet for et drap som ville blitt stående som en åtteårings selvmord, var systemet mest opptatt av å beskytte seg selv. Robin Schaefer var systemets mann. Han fulgte reglene og meldte sin uro til nærmeste overordnede. Da dette ikke førte frem, løftet han saken til politimesteren. Tilliten sviktet først da ledelsen nektet å se det åpenbare, og i stedet beordret ham til å holde seg borte fra saken og forbød ham å snakke med noen om hva han hadde funnet.
Politioverbetjenten skildrer sterkt og detaljert hvordan avvisningen slo ham ut. Nattesøvnen forsvant, konsentrasjonen brast. Han ble sykmeldt og fjernet seg fra kolleger og familie. Dag etter dag, og halve nettene med, satt han på hytten i Øygarden og grublet. Men, som han skriver i bokens eneste innslag av humor, en Schaefer kan jo ikke oppføre seg som en puddel. Han bestemte seg for å slåss, og for å skrive detaljert dagbok.
Resultatet er blitt et psykologisk selvportrett av en mann i krise, og samtidig en virkelighetens versjon av krimklisjeen om den ensomme etterforsker i kamp med inkompetente ledere. Alle som trodde at bøkene til Chris Tvedt om Kripos-etterforsker Edvard Matres opplevelser i Bergen er ren fiksjon, vil få en realitetsorientering av Robin Schaefers autentiske skildring av livet på politihuset.
Forlag og forfatter har bevisst ventet med utgivelsen til etter at Riksadvokatens granskningsgruppe har lagt frem sin rapport om Monika-saken. De kunne ikke vite at granskningen ville konkludere med at mor til Monika på flere punkter ble fortalt usannheter for at hun skulle akseptere politiets konklusjon om at datteren hadde hengt seg selv. Men både disse opplysningene og andre konklusjoner i rapporten bekrefter fremstillingen Schaefer gir. Varsleren hadde rett. I tillegg hadde varsleren vondt. Boken er også en god skildring av ensomheten til en som våger å utfordre systemet. I et ganske direkte, men enkelt språk, klart preget av erfaringen med å skrive faktapregede politirapporter, forteller Schaefer hvordan han avviser kolleger som forsøker å nå frem til ham med støtte og omsorg. Den manglende evnen til å se at han ikke var så alene som han selv tror, gir teksten ekstra troverdighet.
Kari Breirems skildring av hva som skjedde med henne i BA-HR da hun varslet om Kjell Inge Røkkes lån til daværende helseminister Tore Tønne, er mer prinsipiell i sin analyse enn Schaefers enklere dagboknotater, men også den boken («På BA-HR bakke«) bar preg av å være skrevet av en sterkt presset person. Den usedvanlig skarpe kritikken i rapporten fra Riksadvokatens arbeidsgruppe er forskjønnet til «læringsperspektiver». I så fall er Robin Schaefers dagbok en lærebok i hvordan varslere ikke skal behandles.