Bli med til Kristiania noen februaruker i år 1900, den gangen det var snø om vinteren og man tok seg frem i bygatene med hest og slede. Den gangen forskjellen mellom fattig og rik i dette landet var som natt og dag, den gangen korporlig straff var ansett som et nødvendig onde. Den gang man så inderlig gjerne skulle reist til Amerika og funnet lykken om man var så uheldig å måtte subbe rundt på Vaterland eller nede i Vika.
Det er ikke mye lykke og glede i bind to av Austberg & Westbergs gjennomarbeidede serie om den plagede fullmektig Wulfsberg og hans trofaste oppdagelsesbetjent Nystuen.
Førstnevnte trives ikke i politiet av idealistiske grunner, han ser for mye kameraderi og unnfallenhet blant folk som står over ham i korpset. Nystuen sliter også, både med alkohol og et ustyrlig temperament, og ønsker seg aller helst til broren over there. Men begge har en fasttømret rettferdighetssans, og begge har en velutviklet nese for det som skurrer.
Som da en stakkars fange på Botsfengselet faller ned fra galleriet i tredje etasje og dør, bare noen dager før han skal løslates. Selvmord, sier fengselsmyndighetene. Virkelig?
Og da tvileren Wulfsberg, nødet og overtalt til å delta i en liten seanse med noen spiritistisk engasjerte venner, blir tipset av en «ånd» om et lik i et garveri i Brugata. Dette er ikke akkurat noe Wulfsbergs overordnede synes er noe å bruke tid og ressurser på, men selvsagt, våre to gode menn gjør for sikkerhets skyld noen diskré undersøkelser. Og finner først ett, og siden ett til. Skjønt lik og lik, har du vært i nærheten av et garveri, skjønner du at det ikke er rare greiene de finner.
Men nok til å sette i gang en kjede av handlinger som drar leseren gjennom heftig mye stygg fangebehandling. Og fanger kan det være både i fengsel og på barnehjem. Restene av det første liket i Brugata viser seg nemlig å tilhøre en satan av en barnehjemsansatt, frøken Laura Ramsberg.
Så en advarsel til, det er mye stygg rapportering fra denne delen av tidligere norsk barneomsorg også. Nå skal det ikke sies så mye mer, bare legges til at arketypen «den gale vitenskapsmann» også lusker i kulissene.
Aurstad & Westberg ! har gjort grundig forarbeid. For en vestlending med lite kjennskap til hovedstaden utenfor kulturløypene, virker både historikk, scenografi og replikker absolutt troverdig.
Som nysgjerrig leser trives jeg absolutt i selskap med Wulfsberg og Nystuen, men det er nok mer den historiske fargeleggingen som gjør meg betatt.
I tillegg klarer forfatterparet å utvikle sine to helter som et motstridende par. Nystuen gjør bl.a. et motvillig hjemmebesøk hos sin sjef, han føler seg utilpass i de overmøblerte salongene. Dette skjønner Wulfsberg, og byr på enkle smørbrød og øl.
Her er ingen bamseklemmer og gutta boys, bare et skjørt og usagt faglig fellesskap de begge er avhengige av. Så får det heller være at selve kriminalgåten ikke er av verdens mest spennende.