For et år siden døde en som en gang sto meg nær. Vi hadde ikke hatt kontakt på lenge, den triste nyheten kom via sosiale medier. I dagene som fulgte var denne nyhetsstrømmen full av bilder og ord fra forskjellige mennesker som sa hvor mye han hadde betydd for dem. For meg fremsto det nesten som litt uvirkelig — jeg merket jo ikke noe til fraværet, og paradoksalt nok ble den digitale versjonen av ham enda mer levende og til stede. Bildene av ham ble flere og flere, og også påminnelsen om hvilken kraft han hadde hatt på omgivelsene.
«Eg ser ansiktet som lyser mot meg frå profilen din. du liknar på deg sjølv på det biletet. Korleis ser du ut der du ligg no?«
Nylig utkom boken «Kjære søster» av Alf Kjetil Walgermo. I denne ungdomsromanen møter vi sekstenåringen Eli Anne som nettopp har mistet søsteren Amalie. Romanen består utelukkende av Eli Annes innlegg på veggen til den døde søsteren. Det er en form for dialog med en som er forhindret fra å svare. Samtidig trues kommunikasjonen av foreldres ønske om å slette søsterens profil. For hovedpersonen kjennes dette som om «du skal gravleggast på ny».
Romanen er interessant på flere vis. Eli Annes skrift på veggen til søsteren kan tenkes som et sorgarbeid, en slags dagbok hvor hun bearbeider smerten ved å miste søsteren.Gjennom å se gjennom søsterens gamle statusoppdateringer blir hun også påminnet deres felles historie.
Foreldrene i boken ønsker å slette siden, og bidrar på den måten til spørsmålet: Hvor går grensen for når de digitale sporene etter oss bør fjernes helt?
I en utgave av «Sommer i P2» i fjor, lanserte Audun Vinger nyordet «sorg-selfie». Da min venn døde, kom jeg til å tenke på dette begrepet igjen.
Når noen dør, blir Facebooksiden tidvis transformert til en digital kondonalseprotokoll. Vinger snakket om det å vise seg frem gjennom å være først ute med å kommentere dødsfall på sosiale medier, og å om å iscenesette seg selv og sin egen sorg når noen i en periferi av ens krets går bort.
Selvsagt er det fint å minnes den som er borte med gode ord og siste hilsener. Likevel tilhører sorgen dem som virkelig er berørt, de som sto den døde nær også i hverdagen. Også da en kjent kulturpersonlighet døde for noen år siden, ble Facebook-profilen full av bilder fra den digitale omgangskretsen som ville dele bilder av seg og vedkommende, gjerne årsgamle fra et dunkelt utested.
Jeg kjenner på et visst ubehag ved å se slike bilder fra perifere bekjentskap. Fratar man ikke da den som er borte oppmerksomheten, ved å heller vende blikket mot seg selv som for å si: Slik kjente jeg den døde, jeg var viktig for ham eller henne.
For meg er sorg først og fremst et privat anliggende. Hvis noe er viktig og hellig, hvorfor da være så opptatt av at andre skal lese min siste hilsen til en venn som ikke er lenger?
I Walgermos roman behandles dette annerledes. Hovedpersonen har forandret på innstillingene slik at ingen andre kan lese hennes ord til søsteren Amalie. Mange av nedtegnelsene forteller om hverdagslige gjøremål, sosial utilpasshet og om følelsen av å være nedfor og nedbrutt. Det handler om kjærligheten til musikk og til Patti Smith, en lidenskap de to søstrene delte, og om å bruke språkets billedskapende kraft for å uttrykke sorgen: «Eg har vore tjue kilo tyngre denne hausten enn eg brukar å vere. Tjue kilo tyngre av sorg. Men Faithful har bore meg utan å klage».
Kanskje kan man sammenligne prosessen med Roland Barthes' mer analoge bearbeiding av tapet av egen mor. Han bestemmer seg for å dokumentere sorgprosessen på kartotekkort, små nedtegnelser av gangen, arrangert i dagboksform - og utgitt i klassikeren «Sorgens dagbok».
Forfatter Alf Walgermo har lagt inn en harmoniserende slutt i «Kjære søster», hvor hovedpersonen så å si har skrevet seg gjennom sorgen og har akseptert at søsteren er borte: «Eg må slette profilen din no, som eg har lova. Kanskje er det det beste. Eg kan ikkje halde på deg lenger, uansett kor sterkt eg skulle ønske at du var her». På den måten viser Walgermo frem en konstruktiv måte å sørge på.
I virkeligheten er det kanskje verre. Sorg er ikke nødvendigvis noe som forsvinner, eller følger en lineær kurve. Sorg er en ekstrem situasjon, og den gir seg gjerne ikke så lett som «Kjære søster» postulerer. Det som gjør boken spennende er at den reiser noen gode spørsmål om døden i den digitale tidsalder. For de raske mediene krever en øyeblikkelighet og snarrådighet som den lammende sorgen kanskje ikke er forenlig med.
Sorg er fysisk. Den føles på kroppen. Hvis noen nær meg dør, gi meg heller en ekte klem.