Islendingen Tormod Torfæus ble født i 1636. Han ble oppfostret i det rike litterære miljøet på Island og dro så for å studere i København. Som 24-åring ble Torfæus utnevnt til kongelig oversetter av islandske håndskrifter, men av grunner vi ikke lenger kjenner, måtte han forlate stillingen etter et par år, og flyttet til Norge. Der gikk det nesten galt: I 1671 ble han dømt for drap — med kårde - men benådet av Kongen.
Med dette ganske flekkete rullebladet ble han så utnevnt til kongelig historieskriver. Han bosatte seg på Karmøy med et stort sagamateriale, og etter 40 år, i 1711, kunne han gi ut sin «Historia rerum Norvegicarum». Det er dette verket som nå foreligger i en fullstendig og moderne norsk oversettelse, i og med utgivelsen av bind 7. I dag heter det «Norges historie» og dekker tiden frem til 1387, da kong Olav Håkonsson døde. Det er bemerkelsesverdig at dette enorme verket er oversatt til moderne norsk, og det er det blitt ikke minst etter lokalt initiativ. Etter tittelbladet i dette siste bindet kommer en hel side med fortjent takk til sponsorene, hvorav flere er fra Stavanger— og Haugesunds-regionen. Historikere som meg drømmer om nettopp dette: at nærings- og kulturliv skal gå inn og støtte forskning og kildeutgivelser.
I dette tilfellet har arbeidet i tillegg gått i stor fart. De første tre svære bindene kom i 2008, og nå er det altså fullendt. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle se dette ferdig og er overveldet, men også hasten har sin skyggeside. For det første har man ikke funnet latinister som kunne oversette Torfæus’ knudrete nylatin til norsk, så man har valgt å bruke engelske eksperter og siden oversette fra engelsk til norsk. De har hatt kyndig oppsyn, men dette mellomleddet i oversettelsen er fagmiljøene ikke glade for. For det andre har man gitt ut denne underlige, fremmede og enorme teksten uten de kommentarene en interessert leser trenger for virkelig å forstå den.
Dermed blir det vanskelig helt å skjønne hvem Torfæus’ norgeshistorie er myntet på i dag. Oversettelsen er så tungt beheftet med problemer at den ikke vil kunne få noen virkelig betydning for historieforskningen. Og samtidig er det åpenbart at dette massive arbeidet ikke er noe en vanlig historieleser bare vil kunne sette seg ned med. Likevel har utgivere og forlag presentert det som nettopp det, som en bok for noen hver. Det er det ikke. Det er en lang, blytung og lærd gjennomgang av politiske begivenheter i norsk middelalder, og den ligger svært tett på sine kilder, slik skikken var: Et historieverk av dette slaget skulle dokumentere mer enn det skulle analysere.
I Torfæus’ studietid var historien selv i ferd med å bli en viktig kunnskapsform: I fortiden kunne man jakte på de beste og mest oppbyggelige historiene om fortidens helter og skurker - til etterfølgelse og til advarsel. Dette var fagets klassiske rolle: å levere moralfilosofi i form av eksempler. Men det var også i ferd med å vokse frem en ny, patriotisk historieskrivning som ikke skulle lære bort rett og galt, men som skulle underbygge fellesskapet og kongemakten, og det danske herredømmet over Island og Norge, selvsagt.
Torfæus er altså ingen nyoppdaget Snorre. Men det er mye hos ham som det er en svir å lese. Det første bindet forteller om opphavsmyter, underlige naturfenomener, kjemper og alt det andre som ofte gjør 1600-tallets historieskrivning mer fremmed og eksotisk enn den sagalitteraturen Torfæus ellers bygget på. Samtidig presenterer han prinsippene for sin egen forskning, og dét bindet gir oss dermed både de villeste historiene og de mest allmenne resonnementene.
Dette siste, nye bindet har spesiell interesse fordi det tar for seg et tidsrom som ikke er dekket av allment tilgjengelig sagamateriale. Dessuten er det en forlokkende tid, popularisert ikke minst gjennom Tore Skeies strålende bøker. For faghistorikere vil det også knytte seg en egen spenning til lesningen fordi Torfæus kan ha bygget på kilder som i dag er blitt borte - men her kommer altså ikke utgivelsen til hjelp. Det noteapparatet den har, er i all hovedsak begrenset til helt enkle steds- og personopplysninger.
Som historiker kastes jeg dermed mellom lykke og fortvilelse. Jeg er grunnleggende glad for at denne teksten nå faktisk foreligger og er fullt lesbar. Samtidig er den altså fortvilende uferdig og halvgjort. Når det store arbeidet nå engang er gjort, vil det ikke komme andre utgaver. Ikke i vår tid. Men gi oss et kommentarbind! Langsomt!