Islam som livsbejaende religion

**På en uke** har romanen «Soumission» solgt 250.000 eksemplarer. Det er et ekstremt tall også for Michel Houellebecq, som er en de mest populære og innflytelsesrike forfatterne i verden i dag.

Romanen ble publisert den svarte onsdagen, 7. januar. Det er sannsynlig, men ubekreftet, at terrornettverket valgte dato for anslaget mot Charlie Hebdo som en protest også mot Houellebecqs utgivelse. Satiremagasinethadde, som stort sett alle andre franske medier, Houellebecq som toppoppslag denne onsdagen.

Hva ikke alle vet: Houellebecq mistet en personlig venn i terrorangrepet, Charlie Hebdos økonomijournalist Bernard Maris.

**Satiremagasinet** er kritisk til Houellebecq, som hører til et annet sted enn den kulturradikale tradisjonen fra Voltaire. Han er en post-68er som skriver om tilværelsen etter at det kulturradikale opplysningsprosjektet har «lyktes». Houellebecq beskriver nye typer uventede former for ufrihet og mental tvang i et sosialdemokratisk samfunn der seksualiteten er frigjort, kvinnene likestilt med menn, kulturen mangfoldig og tolerant, og konsumet høyt.

«Underkastelse«— som «Soumission» må hete på norsk - er en fremtidsroman. Etter en ny mislykket presidentperiode for Hollande blir presidentvalget i 2022 en katastrofe for de etablerte partiene. Mohammed Abbes fra det nye Muslimpartiet kommer inn som nummer to, etter Marine Le Pen. Til duellen i den andre valgomgangen bygger den kloke og moderate politikeren Abbes en bred««republikansk» allianse mot Le Pen og blir Frankrikes første muslimske president.

**«Underkastelse«** er en mulig oversettelse av islam. Tittelen er en henvisning til Theo van Goghs islamkritiske film «Submission» (van Gogh ble skutt i 2004), men hos Houellebecq får den også seksuelle konnotasjoner. Dypere enn viljen til frihet er trangen mennesket har til det absolutte. Man kunne kalle det den masochistiske lengselen etter autoritet. Men sexdimensjonen og kvinnesynet fremstår som litt forslitt, for den som har lest noen Houellebecq-romaner.

Hovedpersonen er litteraturprofessor med 1800-tallsforfatteren Joris-Karl Huysmans som spesialfelt. Med romanen «Mot strømmen» dannet han skole for en generasjon dekadenter med Oscar Wilde i spissen. Selv brøt han over og konverterte til katolisismen. Dekadentens liv speiler seg når Huysmans-forskeren, som er en klassisk Houellebecq-kyniker, konverterer ikke til katolisismen, men til Islam.

Romanen er ikke en islamofob skrekkskildring av en fremtidig islamsk stat. Aftenlandenes undergang blir snarere en gemyttlig affære. Noen få dyktige personer som faktisk vil noe (i dette tilfellet islam) tar makten i et land der elitene i mediene, politikken og vitenskapen er til salgs. Vestens sivilisasjon smuldrer opp siden ingen — og aller minst Marine Le Pen og Front National - husker innholdet i den, eller er villig til å ofre noe for den. Den europeiske nihilist, dette «siste mennesket», lever for de små gleder og de små fordeler, som Nietzsche sa det.

**Når Saudi-Arabia** kjøper opp det privatiserte Sorbonne og gjør det om til en islamsk læreanstalt, lar hovedpersonen seg førtidspensjonere på gode betingelser. Men han kjeder seg og er ensom etter at studentkjæresten emigrerer til Israel. Mot løfte om høy lønn og fristet av muligheten for flerkoneri konverterer han altså, og får professoratet tilbake.

Fortellerjeget vrenger den notoriske Eurabia-litteraturen, som vi i Norge kjenner fra Fjordman og for den slags skyld fra Anders Breivik. Islam fremstår som et vitalt og ekspansivt alternativ til Vestens sivilisasjonskrise, en antinihilistisk impuls velsignet fri for kristendommens livs— og seksualfiendtlighet. Ingen religion sier som den ja til til skaperen og hans verk, ifølge denne romanen.

Men røper ikke de mange terrorhandlingene i islams navn nettopp at det politiske islam forfaller? Er det ikke når den revolusjonære bevegelsen opplever tilbakeslag, og håpløsheten brer seg, at man tyr til blind vold?

**68-eropprørets skuffede sosialister** ble 70-tallets rødebrigader og Baader-Meinhof. Den Islamske stat, som ayatolla Khomeini definerte den, er på defensiven både i forhold til Vesten og nye stormakter i Asia. Kanskje er Dostojevskis nihilisme-analyse vel så relevant som Nietzsches? Den sier at terror og nihilisme er hverandres vesen.