En desembermorgen 2016. En representant fra Alternative für Deutschland har snakket om hvor fornøyde tsjekkerne var med å være okkupert av Nazi-Tyskland. Reaksjonen er hard og kontant, slik den er hver gang noen fra den ytterste tyske høyresiden bagatelliserer landets store skyld. Hendelsen er dagligdags. De 12 årene fra 1933 til 1945 er nåtid i Tyskland. Minnesmerkene er overalt, det strømmer busser til konsentrasjonsleirene, referansene er aldri langt unna i den politiske debatten.
For over 20 år siden forsøkte historikeren Ian Buruma («År null») å sammenligne tyskernes håndtering av ansvaret for holocaust med japanernes behandling av deres brutale krigshistorie. Resultatet ble en sjeldent god komparativ studie av to kulturers forhold til sine største sivilisasjonsbrudd.
For japanerne dreier det seg mest om skam, som de helst vil tie om. Dessuten var det krig, og krig er unntak fra moral. For tyskerne dreier det seg om skyld, og den må det snakkes om. Skyld må betales med åpenhet og vilje til å lære. Forskjellen, finner Buruma, er at tyskerne – med rette – insisterer på at det industrielle forsøket på å utrydde jødene er en eksepsjonell hendelse. Tyskerne bruker ikke tu quoque-argumentet («du også»). De setter ikke terrorbombingen av Dresden opp mot Auschwitz. Holocaust har intet motstykke.
Buruma er en oppsøkende historiker. Med journalistiske arbeidsmetoder drar han rundt både i Tyskland og i Japan (han snakker begge språkene) og intervjuer de som tidlig på 1990-tallet ennå hadde minner fra krigen.
Forskjellene er betydelige, og interessante. Amerikanerne var ikke interessert i å rive opp den japanske keiserkultusen. De modererte den, ved å frata keiseren gudestatus, men de unnlot å gjøre ham ansvarlig for uhyrlighetene i Nanjing, på Filippinene, i de japanske fangeleirene. Dermed fikk folket heller ikke kjenne den samme vekten av skyld.
I Tyskland hadde folk i vest lenge berøringsangst for nazi-perioden. Det var først med Auschwitz-rettssakene i Frankfurt rundt 1960 det gikk hull på den betente byllen. I øst var det enkelt: Nazismen var kapitalismens naturlige endepunkt, den var et vestlig fenomen og ikke noe som kunne lastes DDR-borgerne.
Etter 1960, og enda mer etter gjenforeningen i 1990, hviler forbundsrepublikkens legitimitet på dens totale avvisning av nazi-staten. Derfor reageres det så raskt og kontant når AfD-politikere flørter med begrepene fra den gang.
Primo Levy, selv konsentrasjonsleirfange, har skrevet at holocaust ikke kan forstås, fordi man da nærmer seg rettferdiggjørelsen. Buruma er uenig. Han argumenterer godt for at det er viktigere enn noensinne å være klar over at det fantes politiske årsaker til at barbariet vant.
Dette skrev han i 1994, mens balkankrigene ennå raste. Høsten 2016 er observasjonen dessverre minst like aktuell. Fordi Tyskland i dag fortoner seg som den liberale verdensordens siste sterke skanse, fortoner teksten seg helt dagsaktuell. Det er en sann svir å lese Burumas presise og tankevekkende analyse, ypperlig gjengitt på norsk av Christian Rugstad.