Hvor mye ble Vidkun Quislings landsforræderi stimulert og hjulpet frem av tysk-bergenseren Albert Viljam Hagelin? Svært mye, mener historikeren Nina Drolsum Kroglund. I en ny biografi over mannen som stort sett førte ordet da Quisling møtte Hitler, gir hun godt belegg for påstanden.
Albert Hagelin endte som innenriksminister i Quislings marionettregjering. Selv om han arbeidet hardt for å få gjennomført de drakoniske jødelovene, ville han gjerne gjøre unntak for kvartjøder, et i og for seg forståelig standpunkt, tatt i betraktning at han selv var én av dem.
Før han kom så langt, hadde den bergenske forretningsmannen, som hadde bodd 40 år i Tyskland, vært helt sentral da Quisling fra høsten 1939 med stigende intensitet forsøkte å få Hitler til å invadere Norge og støtte et statskupp som skulle bringe Nasjonal Samling til makten.
Kroglund har ikke klart å frembringe flere og fyldigere kilder om Hagelins liv før han trer inn på den nasjonale og internasjonale scene. Det er en svakhet ved boken at vi fortsatt vet så lite om hans bakgrunn, ikke minst på grunn av det jødiske innslaget.
Men til gjengjeld har hun et omfattende materiale om Hagelins påvirkning på Quisling, og hans vedvarende og tunge konflikter med Josef Terboven. Hun følger hvert brev og dokument, hver reise og hver diskusjon, i detalj, noen ganger så nitid at det hemmer fremdriften i fortellingen.
I mange av oppgjørene med Reichskommissar, og i presset på Berlin, var Hagelin den mest aktive, mens Quisling vek unna. Da Høyesterett dømte ham til døden, slo dommerne fast at han «nest etter Quisling (var) den sterkeste, den mest innflytelsesrike og derfor også den farligste mann i okkupasjonsregjeringen».
Dette er visstnok den første biografien over Hagelin, en nesten oppsiktsvekkende unnlatelsessynd blant okkupasjonshistorikerne.
I den vurderende oppsummeringen skriver Kroglund at Hagelin antakelig var tungen på vektskålen da Hitler startet operasjon Weserübung akkurat tidsnok til at Hitler kunne invadere Norge før de allierte gjorde det.
Kroglunds bok er derfor et utmerket supplement til den fyldige Quisling-litteraturen.