Vi som var unge på 80-tallet hadde helt andre helter enn den daværende kristenrockeren Bob Dylan. Dette var tiden for punk og disko.
«For Dylans sangverk – som for populærmusikken generelt – skulle 1980-årene vise seg å bli en bedrøvelig epoke», skriver Gisle Selnes i «Den store sangen». På 80-tallet var dessuten kassettspilleren i skuddet, og jeg kan ikke huske at vi flokket oss sammen for å høre på en Bob Dylan-kassett.
I biografien skriver Gisle Selnes (gitarspillende punker i det allerede nevnte tiår, nå professor i allmenn litteraturvitenskap ved universitet i Bergen) at å kalle Bob Dylan et generasjonsfenomen er feil. Vi har med en tidløs artist å gjøre.
Og til den som mener at Nobelprisen i litteratur ble «de gamle gubbers pris» får en si med Liv Signe Navarsete: «Du veit ikkje ka du snakket om!»
I «Den store sangen» er det ingen tvil om at Gisle Selnes vet hva han snakker om. Han evner også å formidle på en presis og grundig måte hva som gjør Bob Dylan til en fremragende kunstner. Boken har undertittelen «kapitler av en bok om Bob Dylan» – noe som nok betyr at «Den store sangen» ikke er ment som den totale Bob Dylan-boken.
Lesere som er sultne på virkeligheten, og vil at Dylans tekster skal leses som kodede meldinger fra privatlivet, må finne andre bøker enn denne. Hovedfokus er på tekstene og musikken til Dylan, som Selnes setter i sammenheng med større litterære og musikalske strømninger opp gjennom historien.
Det ryddes plass til litterære slektninger av Dylan, slik som Shakespeare, T.S Eliot, Jack Kerouac og Walt Whitman. Selnes får frem slike forbindelseslinjer på uanstrengt vis.
Musikalsk er det fremfor alt blues- og balladetradisjonen som trekkes frem som Dylans viktigste inspirasjonskilder. Og boken gir et interessant innblikk i Dylans arbeidsmetoder, ikke minst den glidende overgangen mellom rent tyveri, modifisering av en låt, og nyskapning.
I likhet med Shakespeare stjeler Dylan som en ravn når det er bra ting å stjele, og smelter det om til egne ting.
Den canadiske litteraturteoretikeren Northrop Frye er en av Selnes’ følgesvenner gjennom «Den store sangen», men uten at boken blir spesielt fagtung av den grunn. Ett og annet fremmedord må leseren riktignok tåle, men «Den store sangen» oppleves som befriende lite introvert. Snarere er det en bok som utmerker seg ved at Selnes fører dialog med det som kan krype og gå av Dylan-skribenter.
For slike som meg, med et perifert kjennskap til Dylan, gir «Den store sangen» et gløtt inn i en verden hvor det eksisterer en mengde skribenter med formidabel kunnskap om alt Bob Dylan har gjort og sagt og skrevet siden debuten. Selnes kaller dem «dylanologer». Noen av dem, som Clinton Heylin, fungerer som diskusjonspartner for Selnes. Andre, som A J Weberman, får passet sitt påskrevet med følgende formulering fra forfatterens hånd: «A J Weberman, den gale garbo-dylanologen (…) burde fordrives fra ethvert anstendig verk om Bob Dylan».
Siden debutplaten kom i -62, har Bob Dylan figurert i offentligheten mer enn en mannsalder, og i «Den store sangen» siteres det flittig fra diverse intervjuer med Dylan, samt fra memoarbøkene hans.
Bob Dylans skrivestil er omtrent som sanglyrikken hans, konkret og gåtefull på samme tid. Dette skriver han selv om utgivelsen av «Self Portrait» i 1970: «I released one album (a double one) where I just threw everything I could think of at the wall and whatever stuck, released it, and then went back and scooped up everything that didn’t stick and released that, too.» Gisle Selnes håndterer den enorme mengden med kildemateriale uten å henfalle til refererende oppramsing.
Dette er en diskuterende bok med en meningssterk forfatter, noe som kler en bok om en musiker som virker ukomfortabel med å bli tildelt rollen som orakel og geni. Selnes får frem storheten i Dylans tekster gjennom grundige nærlesninger av utvalgte tekster, og belyser styrke og svakheter med fagmannens blikk.
Generelt er det et formidabelt detaljnivå i «Den store sangen», og i kapittelet om «The Basement Tapes», kjellerlåtene fra 1967, graver Selnes seg lovlig langt ned i detaljer rundt låters tilblivelse og instrumentering. Likevel klarer han å gjøre det interessant å lese om «embryo»-låtene, som avslører at Dylan ikke snekrer sammen en tekst på fem minutter, men leker seg frem med rytmer og tøyselyrikk før låten eventuelt finner sin form.
Med sine 700 sider fikk familien daglige oppdateringer om Bob Dylan en hel uke i strekk, og jeg ble erklært Dylan-ekspert da siste kapittel var lest.