«Fy faen/ jeg savner å være åtte år og ikke ha ødelagt livet mitt». Med dette energiske utbruddet starter Ingvild Lothes (f. 1990 på Stord) første bok. Åpningen er betegnende for samlingen som helhet.
Den direkte tonen, det hverdagsnære språket og energien løper gjennom bokens fire avdelinger. Det gjelder enten Lothe skriver om en ødelagt barndom, spiseforstyrrelser eller å få en «cumshot rett i fjeset».
Tematisk oppsummert er det kanskje ikke akkurat nybrottsmateriale Lothe behandler i boken sin. Vi ser en tendens til at mange kritikere nå har sett seg lei på selvfiksjonens epoke, hvor unge forfattere skriver om egen hjertesorg, og langt mer sjelden reflekterer over storpolitiske katastrofer. Men Lothe entrer disse motivene med en egen energi og friskhet som gjør at diktene ikke oppleves som forslitte.
Selv om det hverdagsnære språket er typisk for samlingen, finnes det også noen linjer som straks fester seg: «når bølgene slår / er det med en ømhet som ikke finnes i andre slag / som f.eks. når pappa slår mamma». En god strofe som kontrasterer naturens skjønnhet med familiens brutale virkelighet.
Dette første diktet har også en annen linje som byr på gjenkjennelse for alle som har hatt en barndom og kanskje også et badekar: «når broren min og jeg ligger i badekaret til vi ser ut som / hundreåringer i huden / og vannet blir kaldt og vi tisser i vannet / liksom for å holde varmen, for å holde ut». Åpningsdiktet spenner opp barndommens lerret og forteller om et poetisk jeg som ikke har funnet sin plass i verden.
Kvinnekroppen er også et tydelig motiv i samlingen. Allerede i tittelen adresserer dikteren splittelsen mellom en indre følelse og en ytre overflate (hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt). En innvending er at strofene ikke alltid henger helt sammen: «Jeg drømmer om en skandinavisk avstand / og delikate problemer / men vagina er et åpent sår».
Som leser blir jeg usikker på hva «skandinavisk avstand» betyr, bortsett fra at det trolig hørtes fint ut for poeten der og da. Et annet ulogisk bilde er dette: «Har for lite liv i meg / som en pen liten kreftsvulst i venstre bryst». Kreft er jo nettopp ukontrollert celledeling/liv, og da gir ikke metaforen mening.
Redaktøren burde nok ha barbert mer i samlingen, og dyrket Lothes styrker bedre. En del av de mer påstandsaktige frasene ville jeg glatt ha kuttet ut, eller bearbeidet ytterligere.
Men i sum faller jeg for frekkheten og freidigheten i de upretensiøse diktene til Lothe. Med debutsamlingen sin viser hun oss at dikt ikke trenger å være høytidsstemte og gravalvorlige, hun balanserer godt mellom humor og en underliggende sårhet. Debutanten skriver godt om å være sårbar ung kvinne i en gjennomseksualisert verden.
Nå skal ikke bøker roses for sitt tema alene, men for den blyge naturfagslærer som trenger et alibi i seksualundervisningen, kan Lothes debutbok tjene som diskusjonstema blant generasjon-Skam. Hun gjør interessante sammenligner mellom det å bli penetrert av en penis, og det å få et abortredskap inn i skjeden.
Når jeg tenker meg om, er det kanskje greit om læreren ikke er så blyg likevel. Personlig skulle jeg gjerne fått disse diktene da jeg var seksten år og på mitt mest pubertale, men Lothes nerve treffer absolutt en middelaldrende kritiker på 35 år også.