Tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, Jan H. Landro, har de siste to årene arbeidet med det som ligner et privat detektivarbeid om den norske maleren, Bernt Tunold (1877-1946). Tunold var født og oppvokst på Selja i Nordfjord, og regnes som en av Norges største malere på 1900-tallet. Han arbeidet med motiver fra Vestlandet og var opptatt av å bevare den norske bygdekulturen.
Nå er biografien her, og den er tykk og tung. Klask i bordet. Det er et omfattende arbeid Landro har drevet, han har reist land og strand for å finne informasjon om hvem Tunold var, både som maler og person. Det er ambisiøst, og det står det respekt av.
Etter å ha lest biografien er det ingen tvil om at Tunold er en kunstner som fortjener mer oppmerksomhet. Landro gjør rett i å tørke støv av Tunolds kunstnerskap, for slik prøve å gi ham noe av glansen som i norsk kunsthistorie har vært forbeholdt et knippe andre – J.C Dahl, Nikolai Astrup og Edvard Munch – bare for å nevne noen.
I tillegg til å være deler av private samlinger, henger to av Tunolds verk på slottet. De ble gitt som gave i forbindelse av markeringen av 40-årsjubileet for kong Haakon. Kode i Bergen har også en samling av Tunolds verk.
Landro gjør sitt ytterste for å peke på alt det merkverdige ved og rundt Tunold. Og da mener jeg bokstavelig talt alt. Resultatet er ikke bare en biografi om en kunstner. Den fungerer i like stor grad som et portrett av en tid, et kunstmiljø (med all sladderen som fulgte med), og et stykke kulturhistorie.
Den avslører også en kunstner som prøvde litt for hardt. Det gjør ironisk nok biografien også. Det blir dessverre litt for mye av det gode.
Forfatteren skriver innledningsvis at «dette er historia om eit kunstnarliv, men ingen kunsthistorisk analyse». Det stemmer til en viss grad, men helt fri for kunsthistorisk analyse er den ikke. Og fint er det. Noe av det beste i biografien er nettopp der hvor Landro går nærmere på Tunolds verk og plasserer han i en kunsthistorisk kontekst:
«Der nasjonalromantiske Dahl hadde sett det monumentale og dramatiske i naturen, snevrar Tunold inn motivet og leitar etter det daglegdagse. [ ...] Han kjenner landsdelen sin og vil skildra han slik den er.»
En tankevekker. Øynene går opp for den kvalitet og det særpregTunolds kunst inneholder.
Etter å ha lest boken ferdig lurer jeg på hvem målgruppen er: Er det for å kaste glans over Tunolds arv og ære, for å gjøre han mer kjent blant den generelle norske befolkningen? Eller er det kunststuderende og den etablerte kunst- og kultureliten?
Om det er førstnevnte, så feiler boken. Med den mengden informasjon Landro byr på, er det noe som går tapt på veien. For eksempel gleden ved å lese den ferdig. Det blir for detaljert og for lite underholdende, på tross av en god porsjon billedmateriale.
Den er repeterende og fokuserer for mye på Tunolds manglende salg, dårlige økonomi og alkoholforbruk og på dumping av priser.
Sannsynligvis er det sistnevnte som er målgruppen, fordi biografien gir et innblikk i et kunstnerskap det er skrevet lite om. Som eneste tidligere eksempel viser Landro til Einar Wiigs monografi fra 1991. Her presenterer Wiig 660 maleri og tegninger laget av kunstneren.
Biografien er med andre ord perfekt for dem som vil komme i dybden av hva som foregikk rundt Tunolds kunstnerskap. Den er for et nisjepublikum – kunst- og kulturnerdene, de som studerer eller arbeider med det til daglig.
I tillegg krever biografien at leseren er spesielt interessert i norsk kunsthistorie og bygdekultur. Det er synd, fordi Tunolds kunst fortjener å bli mer kjent – ikke minst anerkjent – blant folk flest.