I flere intervjuer har Anders N. Kvammen fortalt at tegneserien «Ungdomsskolen» er basert på egne erfaringer. I forrige uke ble historien om Aksel Kvams kjipe ungdomstid belønnet med Brageprisen.
Dette er tredje gang en tegneserie vinner Brageprisen i klassen for beste barne- og ungdomsbok. Tidligere har Steffen Kverneland vunnet med biografien om Munch, mens Inga Sætre er belønnet for «Fallteknikk». Jeg mistenker at «Ungdomsskolen» – i likhet med sine to forgjengere – har et større publikum blant voksne enn blant ungdom. Kanskje ikke så rart siden Brageprisens stemmes frem av voksne. Tegneserier unndrar seg uansett alderskategorisering fordi tilhengerne leser på tvers av målgrupper.
I dette tilfellet drives lesingen av gjenkjennelse, og det hjelper nok å ha en viss avstand til puberteten.
Kvammen har lagt handlingen til et 90-tall med Nirvana på Discman og Windows 95 på datamaskinen. Vi følger Aksel gjennom hele ungdomsskolen i hans tafatte forsøk på å overleve som tegneserienerd blant mobbere, etter at bestevennen svikter og et familiemedlem dør. Den uforløste sorgen setter stemningen. Hverdagen byr på opp- og nedturer, mest ned, iblant dvelende i ordløse partier.
Jeg kjenner igjen den lammende følelsen av å være del av et miljø man er for usikker og sosialt klønete til å påvirke.
Tegningene understreker det klønete. Tjukke streker insisterer på retten til å være som de er, svart på hvitt. Mangelen på presisjon kan brukes like mye til å rendyrke et naivt uttrykk som til å kamuflere begrensede tegneferdigheter.
I dette tilfellet blir streken så grov at den i liten grad nyanserer personene. Noen steder er folk faktisk vanskelige å skille fra hverandre.
Replikkene er også påfallende lite elegante, dermed blir karakterene temmelig flate. Det kan forsvares når målet er å skildre et trøstesløst hverdagsliv. Det samme gjelder skraveringsteknikken som fyller bakgrunnene. Slike tette streker kan skape dybde og dynamikk, men fremstår her mer som klønete forsøk på raffinement. Det gir et skinn av autentisitet, som om Aksel selv har tegnet. For samtidig som dette virker slurvete og ubearbeidet, kjenner jeg at røffheten virker, den gjør det lett å føle sårbarheten hans. Når detaljene i bildene ikke fascinerer, fester jeg meg lettere ved følelsene til folk.
Det er imponerende av en debutant å gi en så ektefølt hverdagsskildring fra en strevsom tid. Likevel er jeg overrasket over at det holdt til Bragepris. Temaet er ikke spesielt originalt, og spenningskurven er temmelig flat.
Kanskje hadde historien overrasket i større grad dersom Kvammen hadde frigjort seg mer fra egne erfaringer. Og hvorfor unner han oss ikke en eneste tragikomisk scene? All anerkjennelsen «Ungdomsskolen» har fått tolker jeg først og fremst som et uttrykk for hvor sulteforet vi er på gode norske tegneserier.