Det er ingen hemmelighet at Gudmund Skjeldal har en forkjærlighet for den kalde årstiden. Årets bok, «Begrav meg i snø», er den tredje fra Skjeldals hånd med ordet snø i tittelen. Den er en slags dagbok fra en vinter i forfatterens hjembygd på Voss. Vi følger ham gjennom forventninger om årets første snøfall, skuffelsen når snøen regner bort, rolige morgenturer i romjulens puddersnø, og gleden ved de første vårtegnene.
Tonen i de korte tekstsnuttene er dempet og ettertenksom, og handlingen fokuserer på familielivet, barndommens vintre og, ja, snø.
Boken er gjennomillustrert av Kristian Finborud, og blåtonene i illustrasjonene forsterker tekstenes nostalgiske preg. Her er både entusiasme, melankoli og barnlig glede, men rett under snøens jevne overflate ligger truslene om klimaendringer og dødelighet.
Klimakampen er en uttalt og viktig del av Skjeldals prosjekt, og forfatterens personlige entusiasme gjør at denne agendaen ikke føles unødvendig påtrengende. At vi her i nord kan få færre og våtere skiturer i fremtiden, er langt fra den verste konsekvensen av klimaendringene, men Skjeldal viser at også dette er en del av det store bildet.
Han knytter den globale oppvarmingen til det nære og familielivet når han reflekterer over hvilke spor han etterlater seg, som far og som del av en generasjon. Selv om tørkekatastrofer og flom i andre deler av verden er mer alvorlige enn et varmere klima her hjemme, trenger vi kanskje også det lokale perspektivet for å ta inn over oss at verden virkelig er i ferd med å forandre seg.
Snøen representerer ikke bare hvite fjelltopper og smått nasjonalromantiske skiturer: I den ligger også noe urovekkende, en dødsbevissthet, en lengsel etter å forsvinne, som tittelen tydeliggjør. Disse elementene gjør boken til noe mer enn pen og pyntelig nostalgi.
Heller enn at Skjeldal viser oss noe radikalt nytt om verden, slik den beste litteraturen kan gjøre, ligger verdien i at han minner oss på det vi allerede vet. Han peker på snøkledde grener og barndommens hvite juler, og sier: se! Dette er vinteren. Den betyr noe, og er verdt å ta vare på. Og den står vi i fare for å miste.
Er det så en vellykket bok? Det kommer an på hvordan man ser det. Den er ganske langt nede på listen over de beste norske bøkene i 2016. Boken utfordrer ikke, verken med språket, historiefortellingen eller bildene. Det politiske engasjementet er prisverdig, men gjør ikke «Begrav meg i snø» til fantastisk litteratur. Men forfatteren virker heller ikke å ha ambisjoner om dette, og noen ganger er dét helt greit.
Den lavmælte, godmodige tonen er i bunn og grunn ganske sympatisk, og til rette mottaker kan den være en fin julegave. Gi den til den skiglade, eller til nostalgikeren. Eller til henne som er glad i snø, men helst sitter inne med en bok mens de andre er på skitur: Man skal ikke se bort fra at selv hun kommer til å kjenne det rykke litt i bortglemte langrennsmuskler mens hun leser.
Gudmund Skjeldal var tidligere litteraturansvarlig i BT. Boken er derfor anmeldt av ekstern kritiker.