I 2009, ett år etter finanskrisen, dro Mette Karlsvik til Island for å gjøre forarbeid til et nytt bokprosjekt som skulle handle om artisten Björk, og som senere resulterte i romanen «Bli Björk» (2011).
Etter å ha fått nærkontakt med det islandske samfunnet, innså hun imidlertid at hun hadde enda en bok i seg: Sakprosaboken «Post Oske» kom også ut i 2011, og denne tar for seg Islands oppgjør med nettopp finanskrisen.
I sin nye roman vender Karlsvik tilbake til den vulkanske øyen, hvor hun kaster et både sosialt, politisk, biologisk og historisk blikk på Islands tilblivelse og utvikling, fra de første bosettingene til den økonomiske krisen som rystet landet på 2000-tallet.
Romanen starter bokstavelig talt med begynnelsen: En vulkansk flamme står opp av isen i Atlanterhavet og blir til en øy, som først lenge etter skal få sin første bosetter: nordmannen Ingólv Arnarson.
Som tittelen tilsier er det elven Varmá som er romanens omdreiningspunkt, slik den også var det for generasjonene som bosatte seg ved den og gjorde seg nytte av dens vulkanske varme og yrende fiskeliv. Langs elvens bredder utfolder livet seg på bakterie-, dyre- og menneskenivå.
Fortellingene om menneskene i den lunefulle naturen fremstår både idylliske og idylliserende, og vi følger dem mens de trosser kulde, karrige kår og eksplosive naturkrefter for å dyrke jorden og bringe slekten videre. Først i andre halvdel av 1900-tallet bremser handlingen opp, da grunnleggerens nåtidige navnebror, Ingólfur, blir født på landsbygden utenfor Reykjavik. Leseren følger ham tett gjennom ungdomsår i reinsdyrtråkk og frem til han som voksen flytter til Reykjavik, en by i rask endring.
Siden debuten «Vindauga i matsalen vender mot fjorden» (2005) har Karlsvik gjort seg bemerket med sin særegent rytmiske og lekne prosa. I «Varmá» fortsetter hun denne språklige leken gjennom lange avsnitt av korte setninger, som plutselig brytes opp av rim og lyriske virkemidler.
For denne leseren blir dette siste grepet iblant litt for fremtredende, som i følgende eksempel, hvor en fødsel skildres slik: «Eld, eld, det høyrest ut som ein kropp i brann. Det blir mykje for ein empatisk mann», og en påfølgende skildring av et kokt egg: «Stivna, komplett: Skalet går av så lett.»
Heller enn å opphøye de små øyeblikkene til poesi, får disse utdragene tidvis en litt banal bismak av nødrim.
Da er Karlsviks språklige sprang mer vellykkede i åpningen, hvor Islands tilblivelse av is og ild skrives frem i et mytologisk, messende språk: «Kokar, kokar botn mjuk. Kokar, kokar, jökull ryk! Svart, ei kvit, ei øy på øy i eyjar is! Æveleg bål blafrar fluor bris.»
Karlsvik lar her og flere andre steder i romanen islandske gloser sive inn i nynorsken – et poetisk virkningsfullt grep, som bidrar til å tegne opp linjer i vårt eget språk, og spore det tilbake til sitt norrøne opphav.
Karlsviks journalistiske bakgrunn er merkbar i romanens inngående skildringer av landets historie, språk og samfunn. Beskrivelsene av det islandske landskapet – de fargerike algene i elven, den vulkanske vegetasjonen i dalområdene – og håndverket – strikking av gensere, tillaging av skyr og tettemelk, røyking av fårekjøtt – er på detaljnivå, og er skrevet frem i et sanselig språk. Likevel oppleves det som at fokuset iblant blir for bredt, og at romanen kunne tjent på et mer fininnstilt blikk og et nærere fokus på hovedlinjene i handlingen.
Ett eksempel er sekvensen fra Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagans toppmøte i Reykjavik i 1986, vekselvis fortalt fra de to statsledernes perspektiver. Dette er en historisk begivenhet som hun også berører så vidt i «Bli Björk», men som her oppleves som et sidespor.
Visst er Islands bånd til USA en viktig og interessant del av landets historie, men i en roman som aldri setter seg fore å være et uttømmende historisk verk, og som hele tiden har mennesket for øye, ville det vært bedre å la denne hendelsen få spille seg ut i bakgrunnen.
Likevel er skildringene av forholdet mellom USA og Island betegnende for retningen romanen etter hvert tar. Når Karlsvik skildrer den videre utviklingen, er det med en pessimistisk undertone: De unge flytter fra gården og til byen, elven blir tvunget i rør under bakken, og globaliseringen fører til at lokalproduserte råvarer må vike til fordel for supermarkedenes langreiste kjedeprodukter. Det hele kulminerer i 2008 med finanskrisen – et sjokk for befolkningen på lik linje med de mange jordskjelvene og vulkanutbruddene den lunefulle naturen har utsatt sin befolkning for.
En såpass detaljrik og mangefasettert roman som denne ville nok tjent på en mer vektet avslutning, og en nedtoning av kontrasten mellom datidens idyll og nåtidens urbane forfall.