For en voksen er det mest nærliggende å forestille seg rollene som mamma og pappa i denne fortellingen. De er faddere til Steinar, fem år. Alenemammaen hans er en kjær venn, og familiene pleier å feire jul sammen. Plutselig dør hun. Steinar har ingen andre. Beslutningen om å ta over omsorgen for gutten virker nokså opplagt.
Men forfatter Linde Hagerup har ikke tenkt å gjøre det enkelt. Hun innkaller til familieråd der mamma og pappa ikke spør, bare informerer, de to døtrene om hvilken beslutning de har tatt. Sjokket blir størst for yngstejenten, Sara ni år. Dette er hennes historie.
Heretter skal Steinar bo på Saras rom. Eller mer presist, heretter har ikke Sara noe eget rom lenger. Mens barnelitteraturen er full av historier om å få prakket på seg irriterende babyer, kommer denne familieforøkelsen mer brått på. Snart forstår vi at det i stor grad er opp til en ni-åring hvordan den bortskjemte og sørgende Steinar vil trives.
Teksten er trofast mot Saras perspektiv. I et intenst kammerspill fremstår familien med stor troverdighet. Alle snakker og handler uten noen forklarende forteller i et språk så friskt at det er en fryd.
Gjennom Sara opplever leseren familieforøkelsen i all sin dobbelthet: Hun innser at det er synd på Steinar, samtidig kjenner hun seg invadert og tilsidesatt. Denne sutrende lillebroren trenger tålmodige søsken som lar ham vinne i Yatzy og forsyne seg ubegrenset av Nugattien. Slik tålmodighet har ikke Sara.
Når det er så lett å føle med henne, er det også lett å forstå hvor vanskelig det er å være snill. Det er godt gjort å la Sara leve ut frustrasjonen uten at jeg som leser mister sympatien for henne.
Likevel krever hovedpersoner en del av unge lesere når de ikke oppfører seg heltemodig. Selv om «En bror for mye» er lettlest og ment for lesere fra Saras alder, anbefaler jeg den derfor først og fremst til høytlesing. Her er mange scener verdt å stoppe opp ved, og mange eksempler på barneoppdragelse som utfordrer så vel store som små lesere. Er det for eksempel så synd på Steinar at han ustraffet kan få ta for seg av Saras ting?
Prøvelsene kan nok mange kjenne igjen som lever i såkalte stjernefamilier med diverse konstellasjoner. Hvordan skal Sara unngå å kjenne det som om foreldrene er mer glade i Steinar enn i henne? Hvordan skal hun gjøre Steinar glad? Boken tar en herlig vending når hun trer ut av offerrollen og introduserer sin overraskende løsning. Derfra får vi en suveren test av hvor langt det er mulig å strekke seg i søskenkjærlighetens navn.
Dessverre er bildene av den typen som brukes i lettlestbøker til å hjelpe teksten frem uten å tilføre noe særlig ekstra. Grove streker og store øyne får ikke frem nyansene i Saras opplevelser og virker myntet på lesere som er yngre en denne bokens målgruppe. Mer følsomme og antydende streker ville vært bedre egnet til å stimulere leserens forestillingskraft.
Uten bildene ville dette vært en klar kandidat til Brageprisen.