– Jeg tenker på min oppgave som å gi folk noe annet enn krim og underholdning, som jeg selv har skrevet og solgt masse av. Folk trenger ikke spise pølser til de er 48 år, sa anmelder (og seriebokforfatter) May Grethe Lerum nylig fra scenen i Stavanger Konserthus.
Hun var utfordret til duell mot krimforfatter og ekspolitisjef Hanne Kristin Rohde om viktigheten av kritikken. Og jeg synes den pølsemetaforen sa noe vesentlig, selv om den kanskje bare var et rask bilde i debattens hete.
Men i en ny og rivende medieutvikling, hvor forlagene selv i større grad promoterer sine bøker ved å lage «journalistikk» og trailere, er det desto viktigere å løfte frem de bøkene som ikke er kommersiell husmorporno, og som kanskje ikke skriker først i hyllen når du kommer inn i kjedebokhandelen. Det er så mange bøker som fortjener vår oppmerksomhet uten at forfatteren selv okkuperer sofaen i verken «Skavlan», «Brenner» eller «God morgen, Norge» med et salgbart budskap og en tidsriktig tematikk.
På vei til Stavanger og årskonferansen til Kulturrådet, leste jeg på ny Kjartan Hatløys «Den kvite vegen – Stemningar frå Salbu». Mens jeg fløy ti tusen høydemeter over havet, fulgte jeg poetens omdreiningspunkt mange mil borte. Hatløys tolvte diktsamling følger årets gang ytterst i Sognefjorden. Det er poetens finstilte og kosmologiske kamerasveip som danner perspektivet.
Hele diktsamlingen åpner med å beskrive selve stedet for tekstuniverset – et tidligere barndomshjem: «Her har og foreldra mine budd, i dette samme kvite vesle huset, for det meste trygge, i periodar sæle. Kor lenge sidan er ikkje det». Det poetiske jeg-et reflekterer over sin alder, og døden som en gang skal komme.
Med presise skildringer av naturens mange bevegelser viser prosadiktene samtidig hvordan det yrer av bevegelse og liv alle veier. Her er en slående kontrast mellom poetens «memento mori»-holdning («husk at du skal dø») og den nærmest vitalistiske poetikken der selv de minste bestanddeler i naturen gis plass i poesien.
Prosadiktene er ofte korthogde, nærmest dagbokatige. Det følgende utdraget gir et godt bilde av helheten: «Gler meg over min bit av sola si rikelige tid. Varmar meg, eg òg. At ho fekk moglegheit til å bli til, kor gildt er ikkje det! Og elles: Langs grusvegen min dansar mykje einsemd villig med.»
Gjennom diktsamlingen, som teller 78 sider, er startpunktet gjerne noen trær, katten, himmelhvelvingen eller bygdesamfunnet, før poeten reflekterer, kommer på et minne, og ofte ender i stille visdom.
Det er lett å tenke på dikteren Olav H. Hauge som også skrev svært hverdagslig, for så å utvide til en mer kosmisk horisont. For selv de mest hverdagslige skildringene til Hatløy bærer i seg en dødsbevissthet av et slikt slag som åpner sansene for livet som ustoppelig strømmer gjennom naturen.
Og det er befriende ujålete når Hatløy skriver om å møte vennene på kafeen, en årelang tradisjon. De blir færre, flere kamerater har gått bort. Bare et skarpt blikk for menneskelige relasjoner kan oppsummere kaffedrøsen slik: «Når vi stundom berre pratar tøv, er det for betre å lure døden.»
Den hvite grusvegen (jf. tittelen) er Hatløys utgangspunkt, men på denne veien dikter han også om døde foreldre, om livet som renner ut av fingrene til poeten, om de vakre grønne bladene som finnes, og den grå og hvite katten som vasker seg, mens den fire hundre år gamle fjellsiden sprer kosmisk varme i håndflaten.
Det poetiske jeget som har bikket 60 år, og som lever tett på naturen, som kjenner aldringen komme, lever et liv fjernt fra mitt – en travel tobarnsmor og kritiker med føttene trygt plantet på brostein, og med kort vei til nærmeste kafé.
Men Hatløy treffer noe hos meg med sin særegne språklige klo, sin glede over alt som finnes og sin klare bevissthet om det lille menneskets korte tid på kloden.
Han taler med en poetisk autoritet og en ydmykhet som gjør ham verdt å lytte til. Dette er en poet flere bør få øynene opp for. Siden jeg egentlig liker pølser svært godt, får jeg utpeke ham til den mest smakfulle salsiccaen i poesiens pølsedisk.