«Noen ytringer kan gjøre større skade enn voldshandlinger. Følgelig er det tvilsomt å gjøre ytringsfrihet til den mest generelle og grunnleggende av alle borgerrettigheter. Det liberale demokratiets grunnverdi er frihet. Ytringsfrihet er et spesialtilfelle.»
Slik konkluderer idé- og kulturhistorikeren Kjetil A. Jacobsen en omfattende gjennomgang av ytringsfrihetens (stort sett) europeiske historie. Han går opp mot det han karakteriserer som «ytringsfrihets-machoer», som sprenger grenser bare for å sprenge dem. Mot disse setter han dannelseskravet, der ytringene er en del av sivilisasjonsprosessen.
At dannelsen ikke er naturgitt, viser han med et godt eksempel. I enevoldstiden lå Danmark/Norge langt bak liberale land som Nederland og Storbritannia.
«Intoleransens politikk ble gjennomført med konsekvens, og nordmennene fikk enda mindre enn danskene erfaring med å omgås mennesker med andre livssyn enn det lutherske», skriver han. Men under Johan Friedrich Struensee ble det dansknorske riket det første i verden som innførte uinnskrenket ytringsfrihet. Det gikk svært dårlig. Nordmennene manglet ytringskultur. Offentligheten ble oversvømt med anonyme personangrep. Anonymiteten ble raskt avskaffet igjen. Det lyder kjent.
Det er mye godt å si om Jacobsens grundige gjennomgang av offentlighetens historie. Det komparative grepet får tydelig frem hvor ulikt ytringsfriheten har utviklet seg i det som ble Tyskland, sammenlignet med Frankrike og Storbritannia.
Jacobsen, som selv har vært professor ved Humboldt-universitetet i Berlin, skriver engasjert om Wilhelm von Humboldts presisering av at ytringsfriheten stopper der hvor den begrenser andre menneskers frihet, en oppfatning Humboldt for øvrig delte med John Stuart Mill. Dette liberale prinsippet er det vanskeligste for de mange ytringsfrihetsmachoene som har dominert debatten etter Charlie Hebdo og etter karikaturstriden.
Men fordi perspektivet er så bredt, får Jacobsen problem med å avgrense seg. Sidesporene blir for mange og for lange. Veien frem til bokens tittel blir unødig kronglete for lesere som ikke allerede er tungt opplest på kunstteori, idéhistorie, utdanningshistorie og minoritetspolitikk. Det som kanskje gir boken akademisk styrke, svekker samtidig dens potensial som referanse i den løpende ytringsfrihetsdebatten.
En strammere redigert utgave ville vært et mer effektivt innlegg mot de mest kompromissløse forsvarerne av en ytringsfrihet som trumfer alle andre friheter.
I all historikken er det nemlig ikke så lett å oppdage hva Jacobsen mener situasjonen er, etter angrepet på Charlie Hebdo. Han setter drapene på tegnerne og skribentene i den bevisst infame avisen inn i en spesifikt fransk kontekst. Karikaturtradisjonen oppsto i Frankrike, og er annerledes der enn i andre land. 7. januar 2015 kolliderte denne tradisjonen med Frankrikes dårlige forhold til sine marginaliserte borgere, spesielt de av nordafrikansk og muslimsk herkomst.
Tyskland, som har en helt annen historie, også på dette felt, har foreløpig ikke opplevd tilsvarende angrep. Boken ville vært sterkere om Jacobsen hadde diskutert grundigere hvordan disse to kulturnasjonenes ulike tradisjoner slår ulikt ut i den globaliserte, umiddelbare og grenseløse kommunikasjonens tidsalder.