Eirik Veum: Det svenske sviket. 1940–1945 Kagge
I en serie bøker har Eirik Veum med en revisors nidkjærhet presentert de mange nordmenn som valgte okkupantenes side. Nå står svenskene for tur. Nazismens 12 år, fra 1933 til 1945, er et mørkt kapittel også i Sveriges historie. I ”Det svenske sviket” viser Veum hvor langt den svenske regjeringen, forsvaret og domstolene var villige til å gå for å holde seg inne med Tyskland.
140.000 tyske soldater fikk reise trygt med tog gjennom landet, på vei til og fra Norge. Tysk overvåking fikk fritt registrere hva nordmenn i eksil i Sverige foretok seg. Norske jøder, motstandsfolk og andre flyktninger ble drevet tilbake fra grensen eller utlevert til de tyske okkupantene. Kong Haakon fikk beskjed om at han ville bli internert da han i aprildagene 1940 i livsfare ba om å få dra over grensen for å slippe unna de tyske bombeflyene. Leveransene fra svensk industri til den tyske krigsmakten forlenget ganske sikkert krigen. Listen er lang, og Veum har fått med seg det meste.
Den svenske regjering hevdet at den bare forsvarte landets nøytralitet. Men den gjorde det ved å bøye seg for de aller fleste tyske krav, samtidig som den la hindringer i veien for de allierte. Den sterke sympatien for nazismen i store deler av den svenske eliten, svekket også skinnet av nøytralitet. Sverige var en ikke-stridende alliert for Hitler. Først i 1943, etter Stalingrad og El Alamein, innså svenskene at de kanskje hadde satset på feil hest. Etter den tid ble det lettere å være norsk i Sverige.
Veums beskrivelse av den norske forbitrelsen over svenskenes svik viser imidlertid først og fremst at alle nasjoner kynisk setter sine egne interesser først, også om det provoserer gode naboer. Statsminister Johan Nygaardsvold skrev om sin svenske kollega og sosialdemokrat Per Albin Hansson: ”Si ham: at nu spytter jeg på ham ikke bare for hans feighet, men for hans foraktfulde forræderi overfor Nordens sak.” Kong Haakon møtte aldri sin slektning, kong Gustaf, igjen. Men på samme måte som Sveriges interesser drev dem i armene på Hitler, drev Norges interesser etter krigen raskt frem forsoning og glemsel.
Selv om det hang igjen mye folkelig forakt for svenskenes oppførsel, førte også norske regjeringer den politikk som ville tjene landet best. Og faktum er jo at Sverige kom seg gjennom krigen uten noen av de store tapene som Finland, Danmark og Norge opplevde. Sett fra Stockholm var den kyniske opportunismen et riktig valg.
Veum har ikke funnet noe nytt av betydning, men han har satt sammen kjente opplysninger til et mer komplett bilde enn vi har hatt tidligere. Ikke minst er det interessant å se hvor mange svenske kilder han har brukt. Det har vært sterk vilje til selvransakelse også blant svenske historikere, forfattere og journalister.
Selv om de mange navnene gir deler av teksten litt katalogpreg, klarer Veum å føye detaljene sammen til et omfattende bilde av Sveriges svært fleksible nøytralitet og manglende broderkjærlighet i de årene vi trengte dem så sårt.