Denne bokhøsten har vært usedvanlig sterk. Jeg nevner i fleng fra vår egen by: Tomas Espedal, Frode Grytten og Pedro Carmona-Alvarez. De har alle kommet med bøker som fortjener å løftes frem gjennom bibliotekarenes anbefalt-hyller.
Men her finnes også perler fra forfattere som ikke ennå har fått sin egen festival, slik noen forleden kalte Litteratursymposiet i Odda, for «Grytten-festivalen». En forfatter å merke seg er Joachim Førsund som nylig kom med sin andre roman, «Ildverket». Ikke bare har den fått et av høstens vakreste bokomslag, en akvarell av Jessica Dessner, den er også en sterk roman om å famle seg videre i livet når man har mistet en av sine nærmeste.
«Noen hadde bestemt at jeg måtte flytte til en annen familie.» Denne åpningssetningen danner premisset for historien om fjorten år gamle Sandra. Hun har mister moren på tragisk vis, hun drukner i en innsjø, og har selv valgt livet bort. Tilbake står Sandra som nå skal bo hos en ny familie, et fosterhjem på Tjøme. Hun kommer til en familie bestående av bohemen Kåre, som er tidligere lærer og hans kone Vigdis, samt den nærmeste jevnaldrende broren, Morten. Dette er nåtidsplanet, men romanen består også av tilbakeblikk til en relativt tøff oppvekst hvor mor og barn må rømme fra en voldelig far og til en kjellerleilighet. Gjennom disse tilbakeskuende glimtene kommer det også frem at Sandra gjennom flere år har tatt ansvar for sin nåværende stefar, Jostein, som er lam fra livet og ned – fordi moren har vært rammet av tunge depresjoner.
Men det er ikke plottet som er det mest nevneverdige med denne romanen. Det er snarere fortellerperspektivet. Førsund har rendyrket jeg-fortellingen slik at synsvinkelen er Sandras og alt står og faller på om vi følger ungjentens distinkte blikk på tilværelsen. Hun må hanskes med relativt tung ballast, men gjennom den usentimentale fortellerstemmen, gjøres fortellingen både vakker og sanselig. Det er som om Førsund har plassert en stor gul post-it-lapp, med skrivetipset: «Skriv med store ord om det som er lite, og med små ord om det som er stort.» Her er lite overdramatisering og snarere subtil bruk av undertekst.
Selv om hovedpersonen rammes av store svik og nederlag, skildres det i et nøkternt ordelag som gir desto mer plass til leserens egne refleksjoner. I en pangstart av en åpningsscene heter det eksempelvis: «Mamma sank til bånns i en liten, kunstig innsjø like her borte. Det var seint på kvelden, eller midt på dagen, jeg veit ikke, for jeg sov. Bilen blei ikke heist opp før morgenen etter, og så kom presten, og nå gikk jeg og pakka de viktigste tinga, for noen hadde bestemt at jeg måtte flytte.» Det refererende språket, hvor de store følelsene er utelatt, skaper kontraster og dynamikk i beretningen.
En del av kapitlene kan gå rett inn i pensumboken for romankomposisjon fordi Førsund mestrer håndverket så godt. Her er gode dialoger, poetiske observasjoner og den gode setningen som får deg til å stoppe opp. Særlig godt skildrer han relasjonen mellom Sandra og hennes stefar, som i en scene før begravelsen: «Det var ingen andre på den store parkeringsplassen. Bare en nyvaska, svart likbil, og to flagg på en halv stang og det var det. Jostein likte å være tidlig ute, på den måten var vi like.» Selv om romanen har en trist grunnhistorie, finnes det også humor og varme og et håp i romanens innsikt om at gode relasjoner finnes også utenfor den biologiske familien. Tommel opp for Joachim Førsunds sorgmuntre fortellertalent.