I den nye HBO-serien «Westworld» er handlingen lagt til en fremtidens fornøyelsespark, nærmere bestemt et hyperrealistisk western-univers, befolket av menneskelige roboter. Parken gir gjestene mulighet til å få oppleve sine ulike fantasier. For noen handler det om å dra på fisketur eller dusørjakt i naturskjønne omgivelser. Andre velger å få utløp for vesentlig mørkere tilbøyeligheter, og hengir seg til vold og hor, gjerne i tvilsom forening.
Menneskets tilbøyelighet til grufullheter under gitte kulturelle premisser, er et gjennomgående motiv også i Fartein Horgars nye bok «Paradisets elendige», det første av fem bind i en kommende romanserie om den dansk-norske kolonihistorien i Karibia (1672-1917).
Fortellingen følger den gudfryktige strilen Johannes fra Øygarden på en noe uvanlig klassereise. Etter å ha tatt livet av sin far, rømmer Johannes til Bergen hvor han mønstrer på skipet «Ferø», som i 1672 er innom for å hente menneskelige ressurser fra bordeller, fengsler og galehus, ufrivillig valgt ut til å starte et samfunn i den dansk-norske kolonien på jomfruøyen St. Thomas. Overfarten over Atlanterhavet er hard, og Johannes er en av få som kommer levende frem dit den nye verden skal bygges. Dette trenger kolonistene imidlertid ikke gjøre alene, for kolonitiden er også slavehandelens tid, og «det sorte gull» tilkommer øyen i stadig økende antall fra Afrika. Den unge hardtarbeidende strilen, som de første årene er under kontrakt som graver, utvikler etter hvert et slags vennskap med slavekoloniens strenge guvernør, Jørgen Iversen Dyppel. En mann som sørger for at Johannes selv oppnår sitt store mål: Å bli plantasjeeier med sitt eget «negeri».
Det er et fascinerende og fryktelig univers Horgar skriver frem i romanen. Ved å benytte seg av historiens rammer og karakterer – Johannes er riktignok fiktiv – kaster forfatteren lys over en mørk del av norsk historie få kjenner til. En historie der også bergensrederen Jørgen Thormøhlen (tenk Møhlenpris) spilte en viktig rolle, noe som kommer frem i boken. Det er et fortjenstfullt opplysningsprosjekt Horgar har begitt seg ut på.
Selv om romanen må sies å være både medrivende og underholdende, har den også sine lyter. De fleste personene fremstår flate. Særlig gjelder dette skurkeskikkelsen guvernør Dyppel, som med sadistisk fromhet svinger pisken over både svarte og hvite rygger i Kristi navn, uten at denne åpenbare motsetningen gis særlig menneskelig dybde. Johannes, må nevnes, er en karakter av bedre støp.
Romanen lider også av å tidvis være for ordrik og omstendelig, med gjentakende dialoger og også melodramatiske tendenser. Verst synes jeg likevel boken er når Horgar går for langt i selv å problematisere slaveholdet gjennom karakterenes tanker og dialog, eller ved gjennomsiktig symbolbruk. Da får teksten en formidlende karakter, som ikke bare er irriterende enkel: Når tekstens etiske antydninger blir for klare, brytes også leserens innlevelse.
Heldigvis er dette imidlertid unntak i fremstillingen, som jevnt over er levende og makter å gjøre leseren sympatisk innstilt overfor kolonisten Johannes. Også inntil det punkt hvor det går for langt, og leseren selv blir seg bevisst å ha glemt igjen sitt moralske kompass underveis.