Terrorangrepet på USA 11. september 2001 utløste en stor produksjon av litterære uttrykk som bearbeidet den nasjonale katastrofen. Her hjemme er også 22. juli etter hvert blitt behandlet i fiksjonsform, blant annet i Brit Bildøens roman «Syv dager i august» og hos Eivind Evjemo i «Velkommen til oss».
En slik terrorhandling aktualiserer emnet kollektiv sorg, men særlig Evjemos bok satte lupen også på dem som sørger i utkanten av en nasjonal sørgeprosess: Hos ham er det fordi et foreldrepar mister sitt adoptivbarn i en fergeulykke, parallelt med at hele Norge sørger over terrorangrepet. Her speiles altså det individuelle traumet mot det nasjonale.
Også Tiril Broch Aakres andre roman «Fjällräven gul» behandler et tydelig traume, en vanskelig erfaring i fortiden som gjør nåtiden vanskelig og uutholdelig.
Denne gangen er det et individuelt traume det er snakk om. Det handler om 17 år gamle Sjur Tangen som for to år siden var med i bilen da hans venninne med kallenavnet «Pjotr» ble drept. Nå ligger kameraten fortsatt på sykehus, og han går også langt i å bebreide Sjur for å ha tvunget ham til å kjøre bilen den katastrofale ulykkesdagen.
Gjennom flashbacks og ulike tablåer gjenfortelles historien. Romanens kjernepunkt er den aktuelle ulykkesdagen, men det tar tid før Sjur selv kan fortelle:
«Allerede her har jeg havna litt på avveie i historia mi, som skal handle om mai 2014. Jeg bør advare deg: Hvis du ikke liker historier der folk havner på avveie, kan du slutte her. Norsklæreren min, Roar, får helt fnatt av det.»
Som effekt av denne komposisjonen får leseren litt etter litt mer og mer innblikk i hovedpersonens store sorg over å ha mistet en venn: «For jeg har slutta. Slutta å løpe, slutta å svømme, slutta å sykle, slutta å bli med ut, slutta med nesten alt, bortsett fra «World of Warcraft».»
På samme tid er det også et portrett over en ungdom med sine vanlige strabaser, et familieliv som har gått i oppløsning. Faren er fraværende og moren sliter med flasken. Dette er klassisk tematikk i en oppvekstroman. Aakre speiler motsetningen mellom unggutten som sliter og morens tilkortkommenhet godt i en scene hvor moren banker på døren, klar for å resitere et håpefullt dikt av Olav H. Hauge, «Det er den draumen».
Dette er et fint kapittel som får frem håpløsheten i situasjonen og voksnes velmenthet som slår helt feil. Og det er hevet over tvil at Aakre skriver frem fine, tidvis poetiske passasjer i boken. Likevel opplever jeg ikke romanen som like vellykket som gjennombruddet «Redd barna».
Et klart problem med romanen er at det ikke oppleves troverdig at denne syttenåringen har en dialekt med påtvungne østkant-a-endelser samtidig som han snakker om «friserte hager» som om han var en middelaldrende mann fra beste Bærum.
Når fortellerinstansen ligger så tett på hovedpersonen, er vi avhengig av å tro på ham for at romanen skal fungere troverdig. For meg skurrer det når den tøffe tonen blir satt opp mot et traume det er vanskelig å finne språk for.
Jeg sliter også litt med å forstå om dette er en roman for unge voksne, eller for ungdom yngre enn hovedpersonen. Det er som romanen ikke helt vet hvem den er til for.