Bokanmelder Gro Jørstad Nilsen: – Jan Arild Breistein. Du har spilt sjakk hele ditt liv, blant annet en god del partier med forfatteren av denne boken, Eivind Riise Hauge. Nå skal konen din anmelde novellesamlingen hans og trenger innspill fra en som kjenner spillet godt.
Sjakkekspert Jan Arild Breistein: – Jeg blir ikke med hvis du slakter ham.
Nilsen: – Overhodet ikke. Men den byr på en del utfordringer som krever innspill fra sjakk-kyndige. Blant annet inneholder boken en del diagrammer over sjakkstillinger og notasjon over trekkene, slik som dette: 4. Lg2 Le7. 5. Sf3 Sf6.6.d3 0–0. 7. 0–0 d 5. Jeg kan litt sjakk, men jeg er ganske sikker på at mange uinnvidde ser disse tallene som hemmelige koder. Hva med deg, Breistein, hva får du av en slik rekke? Klarer du å visualisere tall og bokstaver for ditt indre blikk?
Breistein: – Nei, vanlig praksis er at sjakkspillere finner frem brett og brikker og flytter de noterte trekkene på et fysisk sjakkbrett. Men vi er trent i å lese diagrammer og analysere stillinger.
Nilsen: – De tre novellene handler om sjakkspillere i ulike situasjoner. Et fellestrekk mellom dem er at de har meldt seg ut av verden. Jeg leser novellene som eksempler på det som står i forordet om sjakkens påvirkning. «Dets besatte disippel har uopphørlig boret i det hvite og det svarte, med det resultat at søket former sinnet. Noen gang i den grad at ingenting står uberørt tilbake: intuisjon, fantasi, minnet, drømmer. Med andre ord en lidenskap som ikke uten videre lar seg forene med det å leve». Hva sier du selv som sjakkspiller? Blir man besatt?
Breistein: – Det er mange særinger som spiller sjakk, det er bare å se på oversikt over verdensmestre. Skal man bli god må man vie tid til spillet. Og spiller man mange partier, drømmer man om sjakk. Så det er ingen myte at sjakkspillere blir påvirket. Det spørs i hvilken grad.
Nilsen: – I forordet skriver Hauge også at sjakkspillet rommer vesentlige aspekter ved vår tilværelse, nemlig kampen, vitenskapen og kunsten.
Breistein: – Ja, det er det mange som har sagt. Det finnes haugevis av bøker som sammenligner sjakk med det meste.
Nilsen: – Jo, jo, men i novellene er kamp, kunst og vitenskap elementer som går igjen på flere plan og som gjør dem til besnærende lesning. Den første novellen, «Viktor Tukmakovs siste vinter» utspiller seg nærmest som et sjakkparti, der Tukmakov gjør trekk som overlister og nedkjemper en helt vanlig familiefar fra Bergen. I novellen «Halle Gaut» er det ikke kamp men skjønnhet som står i fokus, blant annet gjennom den aparte, hyperestetiske høystilen jeg-fortelleren fører i sine indre monologer, som står i grell kontrast til det miserable livet han lever. I novellen «Zsuzsa», er det verken kamp eller skjønnhet, men vitenskap som trer frem, da i form av en far som har avlet opp sin datter til å bli sjakkspiller. Vitenskapen spiller derimot fallitt overfor den menneskelige faktor, og er det slik at sjakkspillet krever skjønnhetssans, kampglød og vitenskapelig tenkning? Er det et så totalt og altomfattende spill?
Breistein: – Sjakken har utviklet seg enormt siden Nimzowitsch ga ut bøkene «Mitt spill» og «Mitt system» i første halvdel av 1900-tallet. Fra da av, min gode kone, fikk posisjonsspill større betydning. I våre dager må sjakkspillere lære seg åpningsteori for å hevde seg, men virkelig gode sjakkspillere gjør alltid uventede trekk. Der ligger kunsten.
Nilsen: – Interessant at du nevner uventet trekk. For et bestemt sjakkparti binder novellene sammen, eller nærmere bestemt et enkelttrekk. Den første novellen innledes med en scene som skildrer Viktor Tukmakov og Alexander Beljavskij som spiller kandidatmatch i Moskva 1981. Plutselig gjør Tukmakov et ellevilt springeroffer, altså setter hesten i slag. Hva vil en sjakkspiller si om et slikt trekk?
Breistein: – Jeg har faktisk spilt mot Beljavskij selv. Den virkelige Tukmakov heter forresten Vladimir til fornavn. Og det foregikk ingen kandidatturnering mellom Beljavskij og Tukmakov i Moskva i 1981. For oss sjakkspillere er de mest severdige partiene når det oppstår slike stillinger hvor utfallet er umulig å si. Slik som et totalt uventet springeroffer.
Nilsen: – Dette enkeltofferet går det gjetord om gjennom hele novellesamlingen. Men nå må vi avrunde og hjerte denne boken. Hvor mange hjerter skal jeg gi?
Breistein: – Som sjakkspiller vil jeg si det høres ut som seks bønder.
Nilsen: – Det er en intelligent og tvetydig novellesamling der forfatteren går sin egne veier, vel vitende om at kritikerstanden ikke nødvendigvis består av sjakkspillere. Han skal få ros for å være kompromissløs. Jeg må være ærlig og si at jeg til tider følte meg ekskludert, derfor blir det hjerter fire.
Jan Arild Breistein er også quizmaster, leder for Bergen spillfestival og leverer quiz til Bergens Tidende.