Hva har skjedd med foreldrerollen i en tid hvor de fleste førstegangsforeldre er over 30 år? Mange av dem er ferdig med utdannelse og har tid til å dyrke barnet som et evig prosjekt – fra den første økologiske rotmosen til de voksne barna bæres på gullstol inn på boligmarkedet
Jeg leste nylig at det finnes 60.000 utgivelser om handler om «parenting», barneoppdragelse. Noen generasjoner tilbake baserte oppdragelse seg på sunn fornuft og hjelp fra storfamilien. Nå er foreldrerollen blitt en mer individuell geskjeft – og ikke minst et prosjekt man legger stor prestisje i å lykkes med.
Vi oppsøker samtalegrupper på nett, forleser oss på bøker om ulike oppdragelsesmetoder og ender opp med å føle oss utilstrekkelige. Og gevinsten på veien: samlivsbrudd og utakknemlige barn? Forfatter Nina Lykke vil nok nikke ja.
Å gjøre barnet til et eget altoppslukende prosjekt er et av temaene i romanen «Nei og atter nei». Ekteparet i boken, byråkraten Jan og hans lektorkone, Ingrid, har smurt matpakken til barna i en årrekke, heiet frem sønnene på idrettsbanen og laget alle måltider fra bunnen av. Resultatet for paret er to høyst gjennomsnittlige barn som ikke bidrar hjemme, eller er særlige omgjengelige.
Hovedpersonen Ingrid tenker høyt om dette på bussen: «I tyve år skulle de stelles og pleies og passes, de skulle ha fire måltider om dagen og oppmerksomhet og stimulans før man kunne forvente noe som helst av dem. Og selv da var det ingen selvfølge at de kunne så mye som å tørke seg selv i ræva.»
Sitatet er treffende for Nina Lykkes karakteristiske skrivemåte. Ved å ta samtiden på kornet, gjennom humoristiske og skarpt tegnede personer løfter hun frem middelklassens misnøye og særegenheter.
Selve grunnhistorien er i utgangspunktet ordinær. Ingrid og Jan har vært gift halve livet, og bor i Solveien, en av mer fornemme adressene på Nordstrand i Oslo. Hun er lektoren som misliker jobben, han er mannen som kommer til kort på hjemmebane, men som gjør et karrieresprang og blir avdelingsdirektør for et departement. Der treffer han en yngre kvinne, Hanne, og det klassiske trekantdramaet oppstår. Denne trekanten sees fra alle kanter, og Lykke skriver godt om hvordan de alle tre fortæres av begjærets oppsider og nedsider.
Nina Lykkes store styrke er en original språklig klo. For hvem får ikke klare bilder i hodet av å lese korthogde beskrivelser som dette: «Hun var et eldgammelt og utkjørt følelsesludder som hadde slitt seg selv helt ut, hun kjente seg som et sikringsskap der alle sikringene var gått.»
Dette er rådgiveren Hanne på 34 som tenker om seg selv. Og romanen er full av slike beskrivelser som gjør karakterene troverdige som individer, og til interessante karakterer for å stille ut det moderne middelklasseliv.
For Lykke kritiserer ikke bare hvordan barn ofte gjøres til overhoder i familien, hun dissekerer også hvordan det som før ble betegnet som vanlig uro og ubehag nå blir møtt med kliniske diagnoser. Lektoren Ingrid ser utover klassen og tenker «i gjennomsnitt to forskjellige slags personlighetsforstyrrelser, en halv selvskader, fire og en halv deprimerte, to med ADHD».
Lykke viser gang på gang at hun har en egen evne til å sette ord på en moderne livsfølelse. Romanen kan leses som en kritikk av kulturen, men fungerer samtidig som en mer eksistensiell refleksjon over nåtidens livsvilkår.
Tekstene viser hvor små og sårbare vi mennesker egentlig er. Hun skriver om hvordan vi alle lengter etter noe annet enn det vi har, og om hvorfor dette er både totalt meningsløst og fullt uunngåelig. Og hun gjør det med humor på veien.
Det er både morsomt, sårt og eksistensielt gjenkjennelig å seg selv gjennom Lykkes intelligente samtidssatire.