15 år gamle Leila fra Bærum vil gifte seg med hvem som helst, bare han er muslim. Hun vil ha åtte barn, bo i en ørken og leve på sand og vann for å komme nær nok Gud.
Ekstremisme er ikke uvanlig hos 15-åringer, men denne jentungen gjorde alvor av de skrudde drømmene. En oktoberdag for tre år siden dro hun og den tre år eldre søsteren Ayan til Syria, hvor de ennå er. I en rystende bok river Åsne Seierstad niqaben av de to søstrene fra Kolsås.
Under finner hun en dyp forakt for det norske samfunnet og en vilje til å underkaste seg både Gud og hans voldelige mannlige representanter. Døden skremmer ikke jentene. De tror at den bare er en port til det egentlige livet.
Denne troen har de ikke suget av eget bryst. De har sittet ved føttene til en ung koranlærer fra den somaliske Tawfiiq-moskeen i Oslo som har forkynt at «vi muslimer ser på døden som starten». Denne tanken har vært fremtredende også i inderlig kristendom, men blir eksplosiv når den kobles med ideen om jihad med sverdet. Boken vil nok utløse ny og enda skarpere debatt om forkynnelsen i norske moskeer.
De to jentene trekkes inn i det autoritære Islam Net, som er til forveksling lik det vi vet om livet i nyreligiøse bevegelser som Scientology og Children of God. Ungdommene stenges inne av et finmasket gitter av regler, forkledd som den eneste veien til renhet og frelse. De blir innprentet at samfunnet som omgir dem, som har gitt deres foreldre trygghet og som finansierer familiens liv, egentlig er deres fiender.
Dette er det første trinnet på stigen til radikalisering. Det øverste heter «vold er den eneste veien». De to ender som bruder for norske IS-krigere. De kunne valgt annerledes. Broren Ismael ender som en godt integrert ateist.
Åsne Seierstad bruker søstrenes flukt og farens desperate forsøk på å få dem hjem igjen, som kjernefortelling i en bok som handler om sammenhengen mellom islamistisk radikalisering i Norge og den helt ufattelige volden norske islamister frivillig oppsøker og blir en del av.
Skildringene fra farens fangenskap i Syria er som scener fra Gestapos innerste torturkamre. Bokens svarteste avsnitt er likevel der hvor Bastian Vasquez, en konvertitt oppvokst i Skien, dreper Arfan Bhattis to år gamle sønn etter at barnets mor frivillig har dratt til Syria for å bli hans kone nummer to.
I et fyldig etterord redegjør Seierstad for metoden hun bruker, den litterære journalistikk, og hvordan hun har rekonstruert de mange dialogene i boken. Redegjørelsen er tydelig preget av debatten etter «Bokhandleren i Kabul» og inviterer til en kildekritikk som må ha vært helt fraværende da Dagbladet ved flere anledninger brukte søstrenes far som anonym kilde. Seierstad skriver at Sadiq Juma solgte røverhistorier til avisen for å finansiere nye forsøk på å få jentene ut fra Syria, blant annet én om at 272 IS-krigere skjuler seg i Europa. De anklagene er Dagbladet nødt til å svare på.
«To søstre» er en deprimerende historie om en familie som faller fra hverandre og et dystert innblikk i islamistiske miljøer som gjør hva de kan for å svekke Profetens omdømme.
Men først og fremst er boken nok et dokumentarisk mesterstykke fra Åsne Seierstad om unge som frivillig velger hat og mørke. Kanskje ville de valgt annerledes om de tidlig nok var blitt to av oss.