Suksessen til Jakob og Neikob er formidabel. Så langt er bøkene å finne i åtte land, deriblant Kina og Frankrike. Stai hylles særlig for å bidra til barns språklige bevissthet. Det ligger både lek og læring i å teste ut dette absurde premisset: Tenk om du bare kan si ja – eller bare nei?
Færre har lagt merke til den politiske brodden. I denne fjerdeboken har bestevennene fått ny nabo. Spennende, synes Jakob. Skummelt, synes Neikob. Og vips er tre-fireåringer introdusert for innvandringsproblematikk.
Men ved første øyekast er dette bare en historie som nøyer seg med å tematisere barnelærdommens «ikke snakk med fremmede». Hvor viktig er det egentlig at naboens hud er svart? Jakob har tross alt rødt ansikt, mens Neikob har blått. De stilige kontrastene hjelper små barn å skille karakterene fra hverandre. Det er vanskeligere å bortforklare at naboens tak har form som en løk. Det minner om en minaret.
Neikob setter opp gjerde, mens Jakob bygger bro bort til nabohuset. Snart får likevel skepsisen overtaket. Neikob vinner nok mange små lesere over på sin side når naboen ringer for å by på fiskeboller:
«– NEI, svarer Neikob. – Vi likar ikkje fisk i bollane.» Fremmedfrykten tar overhånd. Kan naboen være et monster?
Absurd humor bryter med hva vi logisk kan forvente. Stai skriver og tegner seg inn i selskap med store humorister når hun gjemmer politiske budskap bak naiv moro. I bok nummer to, «Tjuven slår tilbake», klarer ikke politiet å se forskjell på Jakob og Tjuven. Tjuven har nemlig malt Jakob gul og svart, som seg selv. Alle gule og svarte er kjeltringer, eller …?
Stai lar Jakob havne i fengsel. Han blir ikke fri før Neikob har lurt seg bort til fengselsvinduet og malt ham tilbake i sine opprinnelige farger. Samfunnskritikken ligger der som en bonus for voksne høytlesere.
Denne gangen blir Jakob og Neikob så redde for naboen at de bestemmer seg for å fjerne døren i huset sitt. De lager vegg i stedet. At de ender opp med å snekre seg selv ute – hos potensielle monstre – heller enn å snekre seg selv inne, hører til moroen. Ute tenner de bål. Men så må de på do, og blir nødt til å oppsøke naboen likevel.
Spoiler alert! Hun viser seg å være branndame.
Når Stai gjester Litteraturhuset i Bergen lørdag 22., må hun gjerne svare på hvorfor den svarte naboen har fått det erkenorske navnet Eldrid. Vil hun presisere at mange mørkhudede vitterlig er norske? Er Eldrid det perfekte navnet for en brannslukker? Eller er det slik jeg frykter – at Stai vil unngå kritikk for å drive innvandringspolitikk i barnehagen? Branndamen kommer uansett til nytte.
Moralen kunne med andre ord vært poengtert i et «hurra for nye naboer», men Stai hever heller pekefingeren i en avledningsmanøver: «Bål må ein aldri gå ifrå!» Så åpner hun slutten for tolkning, dermed må du og den du har på fanget, selv ta ansvar for hva dere får ut av dette: «Neste dag tek Jakob og Neikob ned brua og gjerdet. Av plankane lagar dei hus. Hus til nye naboar.»