Snart 40 år er gått siden de hemmelige Stay Behind-gruppene ble avslørt, og vi fikk vite at både Norge og andre Nato-land hadde nettverk av agenter med skjulte våpenlagre, klare til motstand under en eventuell russisk okkupasjon.
40 år burde være nok til å skape et tilnærmet fullstendig bilde av hvordan gruppene fungerte, hvilke oppgaver de hadde, og ikke minst hvor sterk den demokratiske kontrollen var.
I sin nye bok om Stay Behind-systemet legger Frode Fanebust listen atskillig lavere. Han innleder med å presisere at formålet ikke er å lage et fullstendig bilde, men å hente ut «noe av det ufullstendige». Med en slik tilnærming, det amerikanerne kaller cherry picking, er det ikke overraskende at resultatet får en klar tendens.
Fanebust vil svekke inntrykket av at okkupasjonsberedskapen etter hvert ble dominert av sterkt høyreorienterte grupper og utgjorde et klart rettssikkerhetsproblem. Det gjør han ved å lene seg tungt på noen kilder, som Olav Riste, Lundkommisjonen og ikke minst Svein Blindheim, og ved å desavuere andre, som Ronald Bye og Finn Sjue.
Denne vektingen ville vært grei nok om han hadde argumentert bedre når han gang på gang slår fast at én beskrivelse av den fordekte virksomheten er mer sannsynlig enn en annen. Det gjør han ikke. Uten innsikt i resonnementene bak vurderingene, er det vanskelig for leseren å vurdere hvor holdbare de er.
Det er ganske sikkert riktig at vi ennå ikke har den hele historien om hvordan forsvarsminister Jens Chr. Hauge ledet oppbyggingen av en hjemmefront for den neste krigen, og hvordan amerikanerne og britene overtok mye av finansieringen etter at den første fasen var betalt av Rederiforbundet, Arbeidsgiverforeningen, Industriforbundet, Libertas og private bedrifter. Fanebust kaller dem «patriotiske bidragsytere». Andre motiv enn patriotisme er jo tenkbare, men blir ikke diskutert i noe omfang.
En ny bok om et system som forberedte motstand mot en ytre fiende ved å overvåke lovlig politisk virksomhet, burde hatt som ambisjon å opplyse noen av de mørke feltene. Fanebust beskriver hvor lukket og utilgjengelig kildematerialet ennå er, og erkjenner at han ikke kommer lenger enn tidligere undersøkelser. Det er en ærlig sak, men noen sterk begrunnelse for likevel å skrive boken, er det jo ikke.