Etter seks år med andre prosjekter – først og fremst bøkene om politietterforskeren Edvard Martre, forfattet sammen med ektefellen Elisabeth Gulbrandsen – står Chris Tvedt igjen alene på tittelbladet. Nå er han ute med den sjette boken i kriminalromanserien om advokathelten Mikael Brenne.
Denne gang er det en tidligere voldsdømt svartmetallmusiker, nå vordende litteraturstjerne, som blir Brennes klient. Han er tiltalt for mord på sin tidligere skrivelærer og senere formidler. Når Brenne, preget av hybris en bergensadvokat verdig, etter et plutselig vendepunkt taper saken, får det konsekvenser ikke bare for flere av de involverte, men også for ham selv.
Boken henter sin tittel fra den gamle straffeloven § 233. Den er med det unntak at Brenne-serien på originalt vis har jussen og retten som sentralt omdreiningspunkt, en typisk vellykket norsk kriminalroman, med de litterære begrensninger disse bøkene synes å fordre. Plottet er velutviklet, med tråder som flettes fint inn i hverandre og tar overraskende vendinger.
Karakterene fremstår for det meste troverdige – særlig den ekle eksmusikeren Josef Mardal gis et overbevisende portrett. Ut av boken kan det også leses litt samfunnskritikk, særlig av hvordan rettsvesenets aktører, på begge sider, møter dem som har forvillet seg inn der. Tvedts stil er sånn passe hardkokt, iblandet noe mer bløtkokte skildringer der hyppig bruk av sammenligninger og metaforer forsøker å påklistre teksten litterær verdi. Som utsikten fra Brennes hotellrom: «Gatelysene glitret rastløst i det mørke urolige vannet i havnen. En fyllik beveget seg langs kaiene, tok seg ustøtt frem fra lyktestolpe til lyktestolpe, en polfarer på innlandsisen, eller en astronaut som svevde i verdensrommet.» Slik følges kriminalromanens sjangerkonvensjoner på godt og vondt.
Men det er mer å glede seg over i bokseriens sjette bind: Endelig er det ikke lenger «hemmelig» at Mikael Brenne bor i Bergen. I de tidligere romanene har alle stedsnavn vært anonymisert. Enda mer gledelig er det imidlertid at virkeligheten har innhentet romanserien ved at tingretten og ankemuligheten har kommet inn i boken. Tidligere har Tvedt diktet bort toinstanssystemet av såkalt dramaturgisk nødvendighet, en begrensning som har virket noe bekvem og lettvint.
Selv om Tvedt har skrevet en engasjerende fortelling, er det likevel noen aspektet ved hovedpersonens karakter som irriterer meg. Et problem, med det premiss at advokat Brenne ikke er direkte enfoldig, er hvordan Brenne har denne ulidelige trangen til å lansere banale innsikter av typen «Vi vet aldri stort om andre mennesker, […] men vi trenger dem likevel» uten ironi. Et annet problem er hvordan Brenne tidvis fremstår for naiv og uten den kollektive hukommelsen han burde dele med leserne av bokserien. For eksempel hvordan han etter alt som har skjedd i tidligere bøker, ikke synes å være det fnugg desillusjonert, særlig der hvor det virker beleilig for forfatteren å la ham tre blåøyd inn i en farlig situasjon. Burde ikke Brenne ha lært noe av, eller i alle fall være seg bevisst, bokseriens tidligere hendelser? Et annet eksempel er hvordan Brenne synes det er så spesielt å se åstedsbilder fra et drap på en han har truffet i levende live, når slike bilder av drap på bekjente snarere er regelen enn unntaket i de første Brenne-bøkene.
Uansett, dette klarer ikke ødelegge inntrykket av at Chris Tvedt nok en gang har skrevet en underholdende og spennende norsk kriminalroman. Intet mer, intet mindre.