Det moderne Norge har tatt økonomiske kvantesprang de siste tiårene. Vi jobber stadig mindre og får stadig mer penger mellom hendene. Samtidig synes det som om vår selvoppfattelse henger igjen i en periode da vi faktisk jobbet hardt og måtte spare for å få råd til nye ting. Hvordan kan litteraturen hjelpe oss til å forstå oss selv bedre?
Forfatter Mari Ulset forsøker å gi et svar gjennom romanen "Slik lever vi her". Hovedpersonen Åshild er fysioterapeut i Oslo, gift med en mann i oljebransjen og mor til to. En gjennomsnittsfamilie på utsiden. Hun møter venninnene sine og samtaler om duftlys, dyrebare kremer og venninneturer, mens mannen higer etter Birken, etterutdanning og sin ukentlige joggegruppe for å holde 40-årskrisen på trygg avstand. Kort sagt, denne kjernefamilien kunne vært tatt rett ut fra en gjennomsnittlig case-studie fra Dagens Næringsliv. Hovedpersonen er rammet av middelklassens misère, det å ha alt, men likevel ønske seg mer. Stadig vekk gjentar hun mantraet fra en fransk hudpleieprodusent: "fordi jeg fortjener det": "Åshild dro et stort, hvitt badehåndkle ut av haugen med klær og brettet den sammen. Hun burde bestille en overnatting på favoritthotellet sitt i Oslo, bare til seg selv, og få alle spabehandlinger, det var det hun burde gjøre. Skjemme seg selv bort". Det eskalerende forbruket blir et bilde på forbrukersamfunnets framvekst. Karakteren Åshild kan forstås som et bilde på det nyrike Norge som fortrenger at ikke alle henger med på pengegaloppen.
Intrigen i beretningen kommer via en østeuropeisk fremmedarbeider. Et grep som også ble brukt i Vigdis Hjorths "Et norsk hus", hvor polakkene defineres som "det andre" som det norske defineres opp mot, og ikke minst i NRK-serien ”Kampen for tilværelsen”. Ulset sa det presist i et lanseringsintervju: "Nå lar vi folk fra Øst-Europa og Thailand komme hjem til oss for å snekre på våre hus og passe på våre barn. Store selskaper kjøper billig arbeidskraft i utlandet og i det voldsomme tempoet glemmer vi arbeidernes rettigheter og lønnsvilkår.” I romanen blir fremmedarbeideren også til et begjærsobjekt for den livstrette Åshild. Når tingene ikke kan by på mer nytelse, kaster hun seg over steinleggeren fra Øst-Europa. Hovedpersonen må selvsagt gå på tå hev for at de stadig mer høyfrekvente elskovsmøtene ikke skal bli oppdaget, og dermed smadre hele middelklasseidyllen. Her skaper Ulset litt fyr og flamme i en ellers monologisk tekst.
Romanen som helhet er traust materie. Jeg savner friksjon og utvikling i beretningen, i stedet for at det meste siver ut som kronologisk tankereferat fra hovedpersonens side. Hvorfor risikerer ikke forfatteren mer i denne teksten? Eksempelvis kunne utroskapshistorien i større grad bli brukt til å skape en radikal vending i teksten. Her er det for lite som står på spill, både på innholdsplan og i formen. Nedgang i oljeprisene brukes også som en markør for forandring og som en trussel mot velstanden i boken, men uten at det får større konsekvenser. Bortsett fra noen pirrende sekvenser med utenomekteskaplig bonanza, tikker teksten jevnt og trutt avgårde og skraper mot sin egen overflate. Når den dekadente livsførselen ikke får mer tydelige konsekvenser, går luften også ut av romanens samfunnskritiske potensial.