Ja, fyren ser ut som en pøbel og er blitt stemplet som en slacker — en stoner. Men sannheten er at han har gitt ut noe av den beste musikken som er kommet de siste årene. Det han skriver er rett på sak; det er observasjoner fra umiddelbar nærhet, alltid med et stort, fårete glis om munnen. På andreplaten «Salad Days», navnebroren til en uforglemmelig Minor Threat-låt, er han likevel blitt langt roligere, mer voksen.
Den dunkle, myke lyden som er hans kjennetegn, er kanskje enda mer tilstede. Ta «Passing Out Pieces», en låt som er både pompøs og nedstrippet på samme tid. Låtens psykedeliske orgel følger strofene «Don't you know nothing comes free», og er nesten som tatt ut fra en Beatles-låt. Den har en udødelig kvalitet som ikke kan avskrives. Det er på grensen til provoserende, for han virker ikke klar over hvor kvalmende godt han gjør sin ekstremt enkle slackerpop.
«Salad Days» har en bitter ettersmak, den vitner om turnélivets dilemmaer og forsmådde hjerter - enten det er han som knuser dem eller får sitt knust. På «Chamber Of Reflection», som allerede skiller seg ut som en av årets viktigste låter, synger han «Alone again» som et mantra og smører tjukt på med sur synth. Selv platens mest lettbeinte «jada jada jada»-singel, «Let Her Go», er syrlig og handler om å være ærlig og la det gå, eller om det er godt nok, bli. DeMarcos filosoferinger rundt livet er - til tross for sin syrlighet - ikke noe oven-fra-og-ned-tull. Det er kanskje derfor det er så lett å bli glad i den rare, høye, tøysete typen. Ingen dårlig samvittighet, ingen dårlige vibber.