TrønderskeMotorpsycho har alltid vært et band som har vært litt for kompromissløse til ånå de store massene. Samtidig har deklart å beholde sin trofaste fanskare i snart et kvart århundre. Noe somutvilsomt har sammenheng med et velfortjent rykte som et av landets mest solideliveband. De skuffet da heller ikke de omkring 500 fremmøtte i Røkeriet på USFtorsdag kveld.
I en tid da svært mange band og artister kjører et strømlinjeformet og fastopplegg der det musikalske innholdet er identisk uansett hvor en spiller iverden, er trøndernes konserter alltid høyst uforutsigbare. Her er to kvelderaldri like. Når bandet, slik de har hatt for vane de siste årene, pleier åturnere med en ny plate i bagasjen, er naturlig nok en del av settlisten hentetfra det ferskeste stoffet. Men ellers plukkes det ganske tilfeldig fra ettjuetalls egne album og gjerne også hele rockens historie.
Det begynner med en liten akustisk halvtime. Trekassegitarer og en liten dash tangenter fra trommis Kenneth Kapstad. Med årenehar Motorpsycho også lært seg vokalharmonisering selv om det ikke nødvendigviser bandets sterkeste side. 20 år gamle «Blueberry Daydream» kombineres galantmed den 40 år gamle Gallagher And Lyle-svisken «Stay Young». Høy hippiefaktormå vite, men i små doser fungerer det utmerket. Og viser også en ny side fra etband som ellers er kjent for å være mer hardtslående enn de fleste. Nachspielfavoritten«Waiting For The One» fra gjennombruddsalbumet «Demon Box» avslutterhippiekosen.
Deretter er det over til Motorpsycho som vi har lært åkjenne dem. Blytungt, pulserende og hypnotisk. Det elektriske settet begynnermed åpningslåten «Cloudwalker (A Darker Blue)»fra det ferske albumet «BehindThe Sun».
Etter hvert er det også symfonitime på motorpsychovis. Ellernoen mil nord for Trondheim som Bent Sæther kaller det. Og «Hell – part 1-7»fungerer enda bedre live enn den gjør på plate. Et monumentalt verk på nesten trekvarter som pulserer og glir av gårde. Til tider roes det hele ned med sakralepartier for så å eksplodere i støyende lydkaskader. Majestetisk og storslått.
De siste par årene har gitarist Reine Fiske fra det svenskebandet Dungen vært assosiert Motorpsycho-medlem. Noe som utvilsomt har bidratttil en fyldigere og mer variert sound. Fremdeles er det Hans Magnus «Snah» Ryansom står for de mest markante riffene, men de to gitaristene utfyller hverandreog Fiske gis god anledning til å få vist hva han kan. Og stødigere komp ennbassist Bent Sæther og trommis Kenneth Kapstad finnes knapt. Av og til kanmusikerne gli over i det som kan virke som en løs og ledig jam, men misterlikevel aldri fokus.
Mot slutten blir det enda mer dypdykk i arkivet. Med snart20 studioalbum siden det første i 1992, er det rikelig å velge blant. Både«Hogwash» fra debuten «Lobotomizer» og «Plan # 1» fra «Demon Box» som kom åretetter, låter minst like bra som da de ble utgitt.
Før Motorpsycho vender tilbake til 2014 under ekstranumrene,og det hele avsluttes med mektige «Entropy» fra den siste platen.